2. Juni...
FotoTipsSiden er oppdatert.....
.... ellers intet nytt å fortelle....
...bare sjuk å vondt som vanlig......

Bildet: Den STOOOORE bråkete farlige Rødingen....

Bildet: Gularsj gestikulerer å viser matmor at ho har slurva med gressklippinga rundt gårdsplassen, mens Svartingen er mer interresert i hvordan det gikk med den stakkars grusen som ble overkjørt av den stoooore stygge bråkete Rødingen.....

3. Juni...
Nå har jeg vert mer eller mindre totalt innaktiv i lang tid så jeg visste ikke hva som var værst?..... dårlig samvittighet ovenfor mine egne ønsker, eller kroppens smerter og vondter og disfunksjonelle tillstand som blir totalt neglisjert av fastlegen..... For å rette bittelitt på tillstanden her har jeg idag tatt meg kraftig sammen og tusla ut i garasjen, den ved siden av garasjen jeg bor i, å fyra opp minitraktor'n og klippet plen..... Jeg klippet den jo for mindre enn ei uke siden men det har jo regna hver eneste dag etterpå så nå så jeg ikke forskjell på ugrasset i blomsterbedda og plenen så det var like greit å få det gjort. Sola som starta sommereldoradoet igår må jo utnyttes litt.....

Gularsj og Svartingen har jo nå bodd ute i over ei uke å jeg var spent på reaksjonen når jeg starta...... Dem fulgte jo selvfølgelig nysgjærrig etter inn i garasjen å satt der å titta mens jeg fyllte bensin og gjorde klart til klipping. HA!!!!! Da jeg vrei om nøkkel'n å traktor'n treska igang skal jeg si det var to småttiser som fikk en "flying off" start å forsvant ut og opp og inn på verandaen, Svusjjjj å borte vare'm..... Mens jeg klippet både rundt huset nede hos modern, rundt gårdsplassen og bak garasjen og nedover veien så var det ikke snurten å se av dem iallfall....

Da jeg endelig var ferdig med ettermiddagens gode gjærning å hadde parkert klipper'n innerst i garasjen så tuslet jeg inn på verandaen for å se om dem fremdeles eksisterte etter sjokket..... Joda :) begge to byksa frem å malte og murra og var helt overstadig lykkelig for at jeg hadde bekjempet den stooooore stygge røde bråkmakeren å det nå atter igjen var ro og harmoni på bruket.

5. Juni...
Noen er det så mange av at de må ha en helt EGEN side :)))))
sånn ellers har det vert stille og rolig her mens bumlebums bedriver
årets innspurt på blåbærbuskenes blomsterprakt som snart skal
forvandles til runde deilige blå bær.....

6. Juni...

Catalyzator's tanker etter en fæl natt...
Idag kommer det bare noen ord herfra..... noen ord tilsiktet helsenorges misshandling av forsvarsløse passienter som ikke klarer kravene til å kreve hjelp.... passienter som også kanskje får vedtak på hjelp men ikke mottar noe.... fordi ingen har tid.... eller gidder å besørge levering av den tilmålte hjelpen..... vi som er syke, deffekte og snylter på et rikt samfunn har jo ingen verdi..... vi ønskes vekk... bort.... ut.... død og begravet ville vert samfunnets beste løsning..... det føles iallfall slik .......

Jeg satt å leste Motor for Mai 2007 igår og ble litt misunnelig på personene i artikkelen på side 44..... (Forskjellsbehandling av 2 ME-passienter i ulike deler av landet) Min missunnelse var bassert på at de ikke bare fikk hjelp begge to, men de har kone og barn og et sosialt nettverk som hjelper til og som bistår dem gjennom livet og vanskelighetene. Jeg er alene.....

Inatt var det grusomt å vere alene.... Jeg våknet av at jeg ble "kvalt" og hadde halsen/pusten igjenntettet av brekningssurt stoff..... sånn som du kaster opp når maven er tom lissom..... tårene spratt mens jeg panisk fikk svelget å harket å spyttet til jeg fikk pust igjen..... så var det å sitte å vente.... vente på å klare å reise seg og få "ryddet" å sittesove resten av natten i pur redsel.....
Hva skjer med kroppen min ?

Hva kan gjøres for å gjøre livet mitt bedre...... tryggere..... Efter noen femtenminuttere var jeg såpass restituert at jeg greide å komme meg til toalettet å fikk drukket litt vann, jeg tok med en kjekspakke fra spisebordet på veien fra toalettet tilbake til sengen for å forsøke å tygge i meg litt for å få vekk halsbrenningen og spysmaken...... Heldigvis var det bare ett putetrekk som gikk i bosskørja denne gangen, jeg slapp å ligge i min egen spy ei hel natt på grunn av manglende krefter til å rydde...... Men hva var det som skjedde??? Jeg har mange ganger opplevd å liksom våkne av pusteproblemer, våkne av hostekuler, men dette ??? Jeg sovnet litt senere i sittende/halvt liggende stilling i utmattelse på grunn av redsel for min egen tillstand. Livet føles urettferdig iblandt..... Får jeg noengang hjelp ?

Det er ikke lett å få noe somhelst hjelp når en ikke har krefter til å kreve, sitte å mase på legekontorer, finne hjelpesystemene, fylle søknader og få de postet, forsvare sitt eget hjelpebehov, samtidig som en må vere uhyre forsiktig med krefter for å klare å få i seg dagens minste nødvendige vann og mat slik at en holder hodet oppe ett døgn til..... Da er internett et deilig plass i verdens sosiale nettverk..... Der kan jeg agere ok.... spille nesten frisk... skrive og legge til bilder å vise verden at JEG HAR ET LIV...... jeg lever..... jeg er her.... please se meg..... Kanskje noen leser det en dag, med andre øyne, forstår opplegget å sørger for at noe skjer.....

7. Juni...

Sitter på trappa å venter....... Hva venter jeg på ?
Jo... på å få lov til å bevege meg ut i naturen, skogen, bortover veien.... uten å måtte bruke bil eller tankens kraft..... På grunn av min kropps deffekter så har jeg ikke krefter til å bevege meg for egen "maskin" men trangen til frisk luft og naturopplevelser er alikevel drivkraften som får meg til hver dag å sitte på trappa å drømme litt..... drømme om å vere like bevegelig og sterk som før.... kunne gå turer i timesvis og nyte skogens øredøvende stillhet sammen med fugler, rådyr, rev, ekorn og elg. Det er plenty med "liv" her på gårdsplassen også..... skogen er min nærmeste nabo..... men det blir liksom ikke helt det samme som å befinne seg ute i skogens dyp.....

Possitivt overrasket ble jeg......
Kommunens ergoterapeut ble kontaktet med spørsmål om dette kunne vere en ide for meg, altså en slik elektrisk sak som kunne vere mine ben og krefter slik at jeg igjen kunne begi meg ut i skog og mark når jeg ønsket det..... Å til min store overraskelse var min saksbehandler svert possitiv. Eneste skåret i gleden var da hun begynte å snakke om saksbehandlingstider og arbeidsmengde på kontoret..... Vel..... Avtalen ble derfor at for å minske denne ventetiden og gjøre det mulig for meg å kunne få nytte og glede av denne allerede i sommer så skulle JEG forsøke å komme innom hennes kontor istedenfor å vente i måneder på at HUN skulle finne tid til å besøke meg......

Som sagt så gjort......
Jepp jeg var heldig, og allerede den 14.Mai i forbindelse med ett besøk jeg måtte hos min hudlege (har problemer der også ja..... hud er noe møkk) fikk jeg greid å svinsa innom henne og underskrevet alle nødvendige papirer samt at hun fikk målt mine laaaaaaange bein og breie bakende (for tilpassing av setet) å alt var således i rute nesten før jeg rakk å hikste MEG?... jeg ut i skogen i en sånn????

Glad og fornøyd......
Gledet meg enormt og begynte å surfe på nettet for å se å lære hva dette kunne bli for slags berikelse i mitt fattigslige garasjeliv..... Jeg fant at disse El-scooterne var ganske så annvennelige bare man fikk riktig modell og de var brukbare til både sommer og vinterbruk, piggdekk var ekstrautstyr, handlekurver likeså. Men uansett fant jeg fort ut at dette gledet jeg meg masse til, bare psyken holdt.....? det er trossalt et stort psykisk sprang å ta å sette seg ned å "fraktes" rundt liksom.... noe med selvrespekten..... vanskelig å venne seg til...... måtte nok jobbe endel med psyken for å akseptere dette ja :) selvom det også var noe jeg gledet meg enormt til.

8. Juni...

Min mor, 76 år, bypass-operert i 1997, hovedårene opp til hodet opperert noen år senere og diabetes II, er min trofaste støttespiller og min eneste faste hjelper og hun bor på naboeiendommen borti skogen her, altså er hun også min eneste nabo. Det er hun som besørger innkjøp av mat og sørger for at jeg får et skikkelig måltid mat hver dag. Men hun har vert dårlig til beins det siste året å fremtiden har sett mørk ut..... Jeg har den siste tiden bedrevet kraftig påvirkning av denne min kjære moder, av egoistiske årsaker selvfølgelig, hva gjør man ikke for å sikre sitt fremtidige kosthold ? hehehe, jeg har forsøkt å få henne til å teste en slik rullator......

For ca en ukes tid siden var hun hos sin hjertelege, indremedisiner P.A.Sirnes i Moss, og etter møysommelige og grundige sjekker og analyser var status at hun har tette årer ned i bena og dette prioriteres ikke operativt med det resultat at hun ikke kunne påregne noe hjelp til å bli bedre til beins..... Det eneste hun kunne gjøre var å aktivere beina så mye som mulig i håp om å holde blodstrømmen vedlike...... NÅ bestillte hun rullator :)

Den ankom igår....... å hun hadde knapt nok oppdaget at den sto parkert og klar til bruk på trappa før hun skvatt som et projektil bortover veien å studerte naboskauens bekonglede bakkelandskap :) nå skulle ho jammen meg plukke fyringskongler før vintern ja..... Jeg forsøkte å forklare at det var lenge til vinter'n men det øret lytta ho visst ikke på..... ho hadde fått seg et fornuftig "leketøy" å nå skulle ho trene...... luking i hagan var visst også planen..... Å siden har jeg nesten ikke sett snurten av ho.... ho vandrer rundt med et fornøyd glis over alle bruksområdene denne rullingsen kan utnyttes til..... å kørja er stadig full med ettellerannet på vei hit eller dit..... Å jaggu hadd'n sete å sitte å hvile på også :) PERFEKT :)

Sånn ellers er det ikke så mye uro her borti skaukanten..... Det er litt sommervarmt, som undertegnede har forsøkt å dokumentere fotografisk tiltross for at kameraet nesten sklir ut av lanken før en får trykket på fotoknappen....... Det knipsede måleresultatet er fra skyggen i nordveggen, altså omgivelsenes kjøligste punkt *sukk*

9. Juni...
Sommervarmen ligger som et deilig teppe over verdenen min...

Hvem kan gi deg månen og stjernene på ditt lengtende fat......
hvem kan hviske varme ord i ditt kalde øre.....
hvem kan se på deg i ditt eget tomme blikk.....
hvor finnes det som ditt hjerte føler vakumet etter ?

Hvorfor er vi mennesker så egoistiske og kalde
å harde mot hverandre... hvorfor glemmer vi
så lett det vi ikke vil la gå inn på oss......
hvorfor overser vi alle fakta når de ikke passer oss....
hvem har gitt oss oppdragelsen og disse negative
egenskapene og lært oss å bruke de på slike egoistiske måter ?

Jeg bare tenkte disse tankene idag.......
å jeg tror de kom frem i dagslyset her av den enkle grunn
at jeg selv sitter å venter på hjelp fra noen som faktisk
mottar timesbetalt for å hjelpe meg, mottar lønn fra den
norske stat for å besørge mitt ve og vel.....
beklager så meget.... jeg sutrer kanskje i utakknemlighet.....
men jeg har det tungt..... egoistisk tungt....
det finnes sikkert mange mennesker som har det langt værre enn meg....
men jeg skulle bare så gjerne ønske å få noe hjelp snart.......

ETTERORD og TILLEGG:
i dagens samfunn og helsetjenester så er det helt klart at en har nok
større fortjeneste av å begå et mord dersom en er hjelpetrengende......
Dersom en sitter i soning vil en få mat 3 ganger daglig,
legetilsyn ved behov, bli luftet hver dag og andre menneskerettigheter
dekket samt tilgang til advokat på statens regning.....
Jeg tror jaggu jeg må vurdere et mord (ö).... noen ?

Psssssst....(ö)... Hva med et ørlite samarbeid.......
Jeg tilbyr aktiv dødshjelp....
å får til gjengjeld mat 3 ganger daglig i 20 år fremover......

Mennesker klatrer på tak....
Pusekatter i pæretrær.... ApeKATT ? ......

16. Juni....

Jeg lengter hjem..... Hjem i den kroppen jeg bodde i før den jeg nå camperer i ble så innmari deffekt.... Den kroppen jeg hadde tidligere var egentlig ganske kjekk :))) den kunne gå mange mil uten stans, løpe, hoppe, løfte tungt og fikle til de mest intrikate små presisjonsting ved behov, den kunne hjelpe venner å bekjente med ethvert oppstått problem å var ganske så anvendelig. Den sa liksom aldri nei å var parat til å utforske ethvert problem, løsningsrettet til fingerspissene, mottoet var: intet er umulig..... det tar bare litt tid :) Jeg savner den kroppen......

Jeg savner havet..... Det salte havet og bølgene som smøg seg dovent oppåver skjærene i lav aftensol efter solgansbrisen..... det frådende havet som slo sine krasse skumtopper helt opp til vinduene ved spisestua, og som vasket brygga ren for alt som var gjennglemt efter dagens påhitt i vannkanten....

Jeg lytter etter det tapte..... måkene som aldri klarte å holde kjeft ved middagshvilen eller når jeg sov lenge om mårran..... skjell og krabberester som svartbakken slengte fra seg etter dagens fisketur i fjæra og lyden av ei vakendes sildestim med makrellen hakk i hælfinna som bryter vannskorpa....

Jeg savner å kunne søke..... Søke ut mot det som er.... søke over det som kommer.... søke efter det som mitt hjerte lengter etter og å kunne bevege meg som jeg lyster og behager når jeg ønsker det slik.... Tenk bare.... tenk å kunne løpe gjennom skogen barbeint..... løpe over svaberget.... sitte i vannkanten med tærne dyppendes i en salt bølge...... den eneste salte som treffer meg er min egen tåre.... krokodilletåren som beviser at jeg synes synd på meg selv å graver meg ned i min egen bitterhet over et tapt liv.... jeg tapte..... kampen mot min egen eksistens......