1. Februar...

Snø... diiiiiigre blaute snøballkjærringer ramler neddover landskapet iblandet tunge regndråper og gjør alt der ute sørpete og guffsent... men fremdeles er varmegradene effektive å det smelter nesten raskere enn jeg får frem kamera og kan bevittne mitt skue...

Lille furuspira, ensom på knausen der utenfor vinduet mitt er en hardhaus... den har klora seg fast i mangfoldige år uten å bli større enn ei kongle på høykant... mon tro om den noengang får selskap der i fjellsprekken sin... lunende flertall kan gi felles styrke... men også utnyttelse... eller om den til slutt vissner bort i mangel på både næring og vann...

2. Februar...

Snøen hadde smelta vekk på eftan igår og det regna utover hele kvelden på den grønne plenen og de bare kvistene. Men da jeg våkna idag var det hvitt ute igjen... hvitt hvitt hvitt...

3. Februar...

Det hvite veksler stadig med det grønne og idag er ledelsen igjen overtatt av det hvite med et tykt glittrende teppe...

Det er ikke så mye å fortelle her fra garasjens (u)stabile overvåkningspossisjon, dagene går mens det virker som om kroppen som bor i denna garasjen har stagnert på et ekstremt lavmål og har null planer om å berike sin eier med et lite oppsving i form eller humør... At humøret er på "bunnivå" er kanske ikke så underlig... hvem ville vel ikke blitt periodisk gråsonejenger i psyken sin om en ble gitt et liv mer eller mindre innestengt på 50kvadratmeter...

4. Februar...
Et besøk i norsk helsesektor...

Selv om Catalyzator stort sett ikke duger til noe som helst så kan ho alikevel brukes som pirat-taxi og privat fotojournalist på korte turer... Idag var det en slik dag igjen. "Nabo'n" skulle inn til den første minikontrollen på hjertepoliklinikken i tredje etasje på sykehuset etter at ho ble modifisert og trimma opp med pacemaker der for ca 10 dager siden.

Ventekøer og plastikkblomststøvsamlere er det nok av i Norsk helsesektor... Ahhhh AAAAAhhhhhh ATJO ('o') *snufds*

6. Februar...
Kommunal tjenesteutskremt takstmann...

Selv om det er ensomt her ute i skauen så er ikke nødvendigvis alt besøk godt og velkomment besøk... Å nei du! og denna utskremte stakkarn fra kommunens innkrevende eiendomskattetakstkontor måtte jo tilåmed utsette besøket for en stund siden da vinterens eneste lille snøflinge hadde ramla ned midt på "veien" hitover og sperret for hans adkomst ut i de eventyriske ensomme og forlatte skogsveier.

Det blir vel lavere takst detta, gliiiiste jeg når han parkerte på tunet med jordklædder helt opp på frontruta... å han nikket svært enig og presenterte seg med utstrakt hånd og utsagnet: DRITTVEI !!! Videre kunne han jo med selvsyn konstantere at "Nabo'ns" bolig neddi lia i skogen her mer eller mindre holdt på å gå ut av sitt gode stenderverk og vinduene mer ligna på et stenalderiskt airconditioningprojekt og verandaen uten gulv over inngangspartiet var intet trygt oppholdsted å stå å prate takst dersom en hadde livet kjært... samt at taket ellers på bygget fungerte godt som alternativ til sparedusj... Sprekkene i gunnmuren gjorde dog sitt til at han vurderte nok å plusse på for ekstraordinært utstyrsnivå med svømmebasseng i kjellern og den kunstneriske forvridde panelen på hele søndre ytterveggene av bygget var et picassomaleri verdig men jeg tror han så gjennom fingrene med akkurat den luksusen...

Så kom turen til Garasjen jeg selv okkuperer og hva skulle jeg presentere dette som? Jeg begynte forsiktig: Byggeår en eller annen gang på attenhundredetallet som et bryggerhus... som min far restaurerte til uissolert gjestehus med utedo omkring ca 1970 og videre påbygget av meg i 1994 med en garasje der-> sa jeg å pekte på kjøkkenvinduet mitt... og litt mer garasje der-> sa jeg å pekte rett inn i grillen på min bittelille Ford F-250 med V10... Opprinnelig areal ca 25 kvadratmeter og nå påplusset med sånn omtrent 50 kvadrat der-> sa jeg å pekte på kjøkkenvinduet igjen, og ca 90 kvadrat der-> å pekte på Ford'n igjen... Han sukket tungt... vi gikk inn fordi det duskregnet ute... Når vi kom inn så snudde vi i døra å gikk ut igjen fordi han skulle prate mer og han spurte: Ikke noe issolasjon i taket under stålplatene ? Nei... veldig lite. svarte jeg å det hørtes helt ut på tunet hvordan regnet gjorde ethvert stereoanlegg totalt overflødig i min ringe bolig... Han ristet på blokka og hode samtidig å hadde pådratt seg et aldri så lite takstproblem... men den historien må jeg nok vente litt før jeg får resultatet av.

En ting er uansett ganske sikkert: Den foreløpige taksten satt av den forrige takstmann, fra Rygge kommune som etter mitt skjønn ikke engang har vært her ute i skogen, er nok graverende feil, detta bygget er nemlig ingen bolig til 12000kr pr kvadratmeter i eiendomstakst... det er en bebodd garasje ('o') i ordets rette forstand!

8. Februar...
Catalyzator og boligjakten...

10. Februar...
Etter en vond kvelds/natts betekningstid...

Jeg var som vanlig inne hos min middagsinviterende "Nabo" i går og efter en deilig fyldig grønnsaksuppe så ble vi sittende å prate om det nye projektet bolig på hvaler og hvilke muligheter vi har osv. Det er jo vanskelig nok for en husstand å flytte på seg men vi er altså to personer i hvert vårt hus og ingen av oss er særlig i form til slike strabaser så vi må nok planlegge nøye. Vi har nok begge et litt urealistisk romantisk syn på hvordan vi vil trives der ute i havgapet, vi husker det jo slik det var... i 60 årene *sukk* og mye er jo forandret siden vi bodde der men vi begge har tro på at grunnpilaren i samfunnet er uforanderlig :) å vi gleder oss en hel masse selv om vi ikke har noen andre enn hverandre og glede oss sammen med.

I og med at vi hadde så mye å prate om så ble jeg sittende lenger enn vanlig og det var allerede kvelden før jeg fikk tenkt tanken: på tide å rusle hjemover.... Men så langt kom jeg ikke fordi da kom sønnesønnen til "Nabo'n" innom med post og litt småtteri han hadde handlet for henne i butikken (hun hadde bedt både sin sønn og han om hjelp da ingen av oss hadde vært i form til å kjøre å hente post på over en uke). Kvitteringen for matvarene lød på drøyt 60kr og han fikk en 100-lapp som oppgjør men han viste ingen overvettes glede over det akurat... (jeg tror jeg hørte et motvillig takk, men det kan ha vært et fatamorgansk pust) Efter litt nullprat og stillhet spurte hun om han kunne hjelpe henne å ta inn litt ved og det gjorde han, flinke gutten :D) to vedpinner ('o') ...huh...

På den annen side så virket han mer pratsom nå etter litt frisk luft å han freste ut noen uttalelser med å kalle meg for snylter på samfunnet som aldri hadde gjort annet enn å sitte på rævva hele livet, aldri jobbet og at jeg var schitzofren samt at det var jo noe galt med meg siden jeg hadde slutta skolen før fullført grunnskole... Å det var helt tydelig at han mente det ikke feilte min kropp noesomhelst men at jeg var udugelig og lat.

Hva skal en si når en slik uttalelse blir slengt mot en ? Jeg undres på hva slags lege han skal bli efter endt utdannelse ? (Han går første året i legeutdannelsen nå) når han allerede nå påstår seg å inneha høyere kompetanse enn fagkyndige på området og samtidig dømmer et menneske han knapt kjenner ansiktsutseende på (han hilser ikke når vi møtes i trafikken, ikke hans mor heller... eller far for densaks skyld) og omtaler situasjoner som isåfall må ha skjedd femten år før han selv ble født... Dessuten ville en slik uttalelse mot et virkelig psykiskt syk menneske vært hårreisende umoralskt og uforsvarlig og kunne forårsake dets selvmord... (Scitzofreni er forøvrig en alvorlig lidelse med stor uførhetsgrad og selvmordsfare) Han håpet kanske på det ? men det han ikke vet er at både han og hans far forlengst har utspillt sin rolle som potensielle arvinger. Alt mitt går til noen helt andre :) Jeg har blitt økonomisk lurt av alt for mange mennesker, selv av såkallte nære venner, jeg har blitt misshandlet fysisk og psykisk i "kjæresteforhold" og jeg har blitt utnyttet og voldtatt og skamslått og dengt inn på sykehus. Men ingen... ingen har noengang klart å gjøre meg så mye vondt som alt det vonde torturen og psykiske terroren som jeg har blitt utsatt for fra han som kalles min bror... å nå går hans barn i hans fotspor... det går i arv fra Advokat-far til Legestuderende-sønn...

Min "Nabo" er nå overbevist om at det er riktig å flytte herfra... Hun har ingenting lenger å bo her i området for og hun vil gjerne flytte fortest mulig. Er det rart ? Jeg er iallfall 100% enig og vi klipper "navlestrengen" så fort vi kan. Håper lykken står oss bi og vi får den muligheten vi begge nå lengter efter... Det er ingenting som holder oss her lenger...

Idag er det MorsDag og jeg skal smile sammen med min "Nabo" :)

11. Februar...
En ny mandag med besøk...

For en tid tilbake siden, sånn omtrent i August i fjor, fikk jeg en slik Medema MiniCrosser for å kunne "bevege" meg litt mer ut i skogen igjen. Det blir jo et ganske stusselig og grått liv når en stort sett bare sitter inne å glor i veggen fordi blodtrykket ikke klarer å nå helt opp i toppetasjen liksom og selv om internett bidrar til utrolig mye hygge og holder min mentale psyke i en viss form for ro så savner jeg å være ute i naturen hvor jeg har oppholdt meg nesten ustanselig siden vi flyttet fra havet på Hvaler og hit til skogen i Rygge... MiniCrosseren var en utrolig flott pressang å få men gleden var kortvarig, terrenget her omkring meg er nok litt i ulendteste laget for den pluss at den var ikke behagelig å kjøre for min krakelerte rygg, betente skuldre og andre skavanker. Det har tatt lang tid å grubble på løsninger men min nye ergoterapeut, Mona, fikk istand en slik utprøving fra et firma som har en annen type av disse terrengvennlige elektriske rullestolene og idag var dagen kommet. Jeg var veldig spent på dette...

Det var med stor spenning jeg for første gang i mitt liv skulle styre noe med JoyStick og jeg var litt "stressa"... men det hadde jeg ikke behøvd å være. Den var utrolig lettkjørt, presis på styringen og kjentes betryggende stabil da jeg klatret ut i skogen, rett opp veiskulderen uten problemer. Å ingen vonde slag via styret til mine vonde skuldre her nei, JoyStick er bare helt befriende hærlig :)
Det var jo et utrolig nydelig solskinn idag og svært trivelig besøk og få på en mandag :) litt synd at jeg glemte kamera og bildereportasje... men til mitt forsvar kan jeg jo tillegge at jeg var egentlig i veldig dårlig form idag og hjernen var nok ikke helt med, iallfall ikke kroppen, selv om jeg forsøkte å holde tankene våkne og fokusert så godt jeg kunne... kjøringa var iallfall greit, denne krabbaten kunne jeg nok nesten styre i søvne :) Nå er det altså en ny søknadsprosedyre så får vi håpe dette kan være en ny possitiv start på våren i år :)

Dagen ble avsluttet på samme måte som den faktisk startet med flere slike oppe i lufta som bedriver VINTERØVELSE over en februargrønn Ryggenatur og gjenntagende uro fra sånna bråkeflapper fra Rygge og middag hos "Nabo'n" og litt prat om vår flyttedrøm... Det er lov å drømme om å kunne nyte naturen, stillheten og livet igjen...

14.Februar...
.......happy valentine....

Etter noen døgns mer eller mindre komatisk søvn og utslitthet på grunn av planlegging og forsøk på kontakter i meglerbransjen og besøk av rullestolrådgiver og ergoterapeut var jeg igjen såpass våken at jeg vurderte å skrive et bittelite vlågginnlegg... Men da snubbla jeg visst i et nyhetsoppslag å ramla liksom i et høl igjen... Jeg er intet overdrevent lykkelig menneske... Jeg undres på når jeg glemte smilet mitt og hvor ? Når jeg leser DETTE føler jeg et sterkt vondt minne, ett av alle arrene fra oppveksten, de opplevelsene som former deg og gjør deg til et selvstendig individ og viser deg livets farger... eller sort/hvitt... og gråten sitter tett opp mot halsgropen uten å få utløp, det gjør så helvetes vondt å lese... som å oppleve episoder igjen og igjen og igjen... blir aldri kvitt det liksom, kanske det var der det hele startet ? kanske det hjelper å fortelle det ennå en gang ? ... en av alle disse vonde episodene... ennå en gang...

Jeg var omkring 10 år gammel å gikk på Vang barneskole i Rygge i Østfold. Der var jeg en av ti elever i klassen som hadde skolens rektor som klasseforstander og en av medelevene var rektors sønn. I skolegården fantes blandt annet et ganske populært klatrestativ og oppå der var vi ofte, også denne dagen rett før det ringte inn etter store fri. Jeg og rektors sønn var øverst deroppe og han dyttet meg ned... jeg landet forkjært å fikk en ubeskrivelig smerte i høyre skulder.

Inne i klasserommet ventet helsesøster fordi denne dagen var øremerket vår pirkèprøve og jeg ba gråtende om hjelp... hun tittet på armen å kallte meg sutrete og at dette var bare et lite slag, jeg fikk aller nådisk lov å bytte til å få pirkèprøven på venstre arm... aller nådigst... jeg var tydeligvis bare ei pyse i hennes øyne.

Jeg skal ikke gå i detalj om dagene som gikk derefter og smerter jeg led av men jeg kan referere min mor som kallte meg "hysterisk" og at jeg lot ingen komme i nærheten av meg... Efter en drøy uke tok min far afære og tok kontakt med en venn av seg som var røntgenlege på Moss sykehus og jeg ble da invitert til å sjekke armen i røntgen...

Overraskelsen var nok stor hos min far da røntgenbildene viste gjennomgående brudd rett nedenfor skulderleddet. Det vondeste med hele denne episoden var alikevel det å bli oversett... ikke bli trodd... gjort narr av og utledd... ingen irettesatte skolen eller helsesøster i ettertid... ingen gav meg et undskyld... ingen så at jeg fremdeles hadde smerter... langt langt dypt inni meg... ingen... Hadde det enda kun vært den ene gangen... men nei... det har gjentatt seg gang på gang på gang gjennom livet mitt å jeg vet ikke hvordan stoppe det...

15.Januar.....
Hvaler, Skjærhalden <- egen side