02. Mars... Realismetanker i starten på mars...

Jeg har bare ett eneste ønske for tiden å det er å få noen resultater i retning det å flytte fra denne kapitalismebygda og ut i havgapet. Jeg har sittet stille her, mer eller mindre, utmobbet, kastet og avskrevet fra samfunn og sosialt liv i snart 8 år etter å ha blitt utrangert fra arbeidslivet før det startet for snart 20 år siden... Joda... jeg var i jobb på eget initiativ i mange år etter at jeg ble beskrevet og dømt som ufør men det hjalp igrunn svært lite i forhold til de problemer jeg idag sliter med. Unektelig er det litt underlig å kun ha ett ønske aktivt for en person som tidligere, meget meget tidligere, har hatt for vane å ha minst fire projekter igang samtidig og alltid fullført til minimum 19,5 i stil og resultater (i egne øyne)... Men med en deffekt kropp, deffekt søvn, deffekt bolig, deffekt inntak av næring og deffekt liv så er det heller ikke særlig enkelt å gjennomføre noe som helst av sine ønsker... noe de siste 7-8 årene i særdeleshet viser tydelige spor av etter å ha levd på ett daglig måltid mat og en personlig hygiene som består av nyvaskede klær maksimalt en gang hver uke... Når det da på toppen finnes mennesker i ens "omkringliggende" kretser som skyver ansvaret for ting over på meg til ting dem burde ta ansvar for selv så er oppgaven nesten umulig... Mitt eneste håp er på en måte i samme gate som "å vinne i lotto" og uansett hvor mye tro jeg har så spiller samtlige fornuftige tanker på helt andre lag enn min side av saken... Foreløpig består hele prosessen av å lete etter muligheter og å finne de rette menneskene til å ivareta mine interesser og forhåpentlig besørge det resultatet jeg har behov for. Men når en i utgangspunktet er belemret med en deffekt kropp og nedsatte funksjoner som blir ennå værre ved den minste aktivering så er det en ganske umulig sak å håndtere, og så lenge en da er alene om alt... *sukk*... det sier seg selv...

Det eneste positive midt oppi dette er at en meil jeg i desperasjon skrev til ombudet i oslo vedrørende lovbruddene og diskrimineringen jeg blir utsatt for i denne kapitalistkommunen jeg bor i som faktisk ser ut til å ha muligheter til å bli tatt alvorlig, den har iallfall foreløpig blitt lest og de ba om ytterligere opplysninger. Dette gir ingen resultater som faktisk hjelp eller bistand, men det gir tro på rettferdighet iallfall. Og når det gjelder flyttedrømmen finnes det iallfall tomter i det området jeg ønsker å bo, men hvem klarer å overtale eieren til å selge ? og når... pluss at jeg må jo stabble økonomisk grunnlag på beina og hvordan gjør en det på en minimal overlevelsestrygd og et nedslitt småbruk som ikke har blitt vedlikeholdt sin det ble bygget... *dobbeltsukk* oddsene er ikke høye...

03. Mars... På "Nabo'ns" veranda...

Det var et strålende vakkert solskinn da jeg kravlet meg over til middagshula hos "Nabo'n" idag og som vanlig var den Gule firbeintingen med på turen. Han bruker å bli med når jeg tar disse naboturene men idag ville han være ute å friste solvarmen på "Naboens" veranda mens jeg var inne. Det er kanske forståelig... nydelig var det iallfall selv om temperaturen i skyggen kun var 4-5 plussgrader idag.

04-05. Mars... Nytt om "Nabo'n"...

Atter igjen måtte Catalyzator opptre som piratdrosje for "Nabo'n" som måtte til kontroll for å sjekke at det fungerer som det skal med den berømte pacemakeren hun fikk operert inn for ca fem uker siden.

Været var nydelig og jeg kom til å tenke på dette med parkering på sykehuset og hvor disse pengene går hen? Det er jo faktisk slik at det er ganske dyrt å parkere på sykehuset når en må dit til oppsatt time og denne parkeringsavgiften får man jo tilbake på egenandelskortet og det resulterer jo i at det er helsenorge og sykehusene selv som faktisk til syvende og sist må betale den parkeringsavgiften... Sykehusnorge ville altså spart utallige mijoner kroner over vårt ganske land dersom denne parkeringen ble endret til gratis. Hallo Brustad? noe du ikke har skjønt her?

En ny dag og "Nabo'n" er igjen på farta for egen maskin med sitt lille blå fartsvidunder :)

og Catalyzator kan atter igjen vende tilbake til sin sovende pensjonisttilværelse uten å behøve å bli utpiska som piratdrosje i utide...

08. Mars... Gularsj og Shwart fyller 1 år idag :)

Jaggu går tiden fort og jeg har knappt nok rukket å se de to småttingene rase rundt som bajasser i nøsteformasjon som knapt nok nådde over kanten på matskåla da dem flytta hit ifjor våres...

...og nå er dem voksne... store langbeinte og kraftige bamsepuser med mord i blikket... og sultne romslige mavetasser og mjuke hamsterkjaker som knapt nok får plass i matskåla når sulten gnager å det vanker noe godt :)

På verandabufet'n har dem fått en ekstra god, etter eget valg, pose med snopmat idag (til ære for fotografen må vite)

...og bursdagsmorroa hadde dem fantasi nok til å lage istand helt selv i en stabel med pappesker som sto lagret på verandaen for en eller annen påkommen anledning, pappesker er nemlig bare helt utrolig utrolig brukendes til alt mulig for sånna firbeintinger har jeg fått erfare i det siste :)))

...og jeg har kosta på meg å åpne en godispåsa med marsipanlekkerbiskener som jeg fikk til jul og som nesten hadde størkna fast i kjøleskapet i mangel på goddisspising i garasjen... Ække ofte det nytes goddis her nemlig og jaggu godt lageret får ligge i fred så det finnes noe der når løsta vekkes :)))

09. Mars... et personlige bidrag til serien (temauke 11) : Mentalkrem's Tema: PUBERTET

Pubertet: i mang et oppslagsverk kan en finne forklaringer og definisjoner på og omkring ordet pubertet men ingen av disse forklarer det et menneske opplever som sin egen pubertale livsfase... Jeg vil forsøke å forklare min. Den startet sent... muligens fordi mange av mine problemer i oppveksten førte til at jeg ble værende i en barnslig avhengighet som igjen skapte en del problemer samt at jeg ikke fikk hjelp til å løse problemene jeg hadde fordi jeg var omgitt av mennesker som antagelig var av den oppfattning at man lærer best ved å finne egne løsninger samt at jeg følte det svært belastende og ikke minst flaut å innrømme at jeg hadde vanskeligheter. Den hjelpen jeg ble tilbydt var økonomisk bistand dersom jeg argumenterte godt nok.

Allerede som lite barn ble jeg oppdratt til å greie meg selv og å argumentere i kroners verdi dersom en skulle ha den minste mulighet til å oppnå en bistand i form av noe som helst hjelp... dersom noe ble bedt om ble det omgjort i sparte penger eller kroners verdi eller fremtidig avkastning, noe som ble fatalt misslykket da det faktisk forårsaket min avhengighet av andre menneskers hjelp som kun føles riktig dersom det er jeg som yter praktisk bistand til de andre uten valuta tilbake... jeg ble en arbeidsmaur for å bevise min verdi i noe som kunne omgjøres i kroner av andre. Ergo: en ond sirkel av selvutslettelse...

Merk at ordet oppdragelse ikke nødvendigvis er hva en eller flere voksne har ment å lære sitt barn... men derimot hva de har forårsaket at barnet har erfart og lært. At barnet attpåtil blir mobbet ut av skolen av medelever og misstrodd av lærere gjør ikke livet for barnet noe lettere å leve når ingen forsvarer det... og tilsist var dette barnet født med noen deffekter i skelett og kropp som legene ikke undersøkte før barnet var passert de 20 år og fikk akuttproblemer som avdekket langt mer enn forventet og skadene var da forværret på grunn av belastninger i oppveksten som aldri skulle vært tillatt. Resultatet: Født ufør, ung ufør, lev på trygd du å hold kjeft...

Tilbake til pubertet... og mine opplevelser... de jeg helst vil glemme og skulle ønske jeg kunne slette de fra min levende påminnende hardisk... de opplevelsene som føles urettferdig av meg å klage over fordi det finnes så utrolig mange mennesker i verden som har det mye værre... foreksempel min mor, min mor mistet sin mor da hun var tretten år og fikk en stemor og ble sviktet av sin far som ikke tok henne til forsvar mot stemoren... min mor var også i egne øyne overvektig og alltid på slankern og advarte derfor meg mot den samme skjebnen jeg garantert ville havne i... å mange slike eksempler som gjør at jeg ikke kan klage på eller klandre min mor fordi hun har jo hatt det så mye værre enn meg... kort fortalt manglet jeg aldri tak over hode, men det opplevdes ikke som et hjem fordi jeg vokste opp i et hus hvor forelder, min mor, drev næringsvirksomhet på hjemmekontor og jobbstøy ofte til langt på natten og ut i morgentimene med regnskapsføring på gammeldagse summeringsmaskiner som braket i bjelkelaget for hvert tastetrykk... Jeg manglet ei heller aldri mat eller klær.

Det var ingen økonomisk nød i mitt hjem takket være mine foreldres iherdige innsats som arbeidende begge to. Men det var en konstant økonomisk fokusering og oppmerksomhet som rådet, det var ingen krangling og ei eller alkoholforbruk i hjemmet. Hva var det da som var så fundamentalt galt ? jo... respekt og omsorg føltes fraværende... det å føle seg trygg og at noen forsto var ukjent... jeg føler nå i ettertid at det er min feil at jeg ble som jeg ble og at hjemmet ikke føltes som et hjem... et barns feil at det ble født... et barns feil at det tisset i senga... et barns feil at det ikke turde gå på toalett hos andre eller på skolen... et barns feil at håret grodde til langt å måtte klippes... et barns feil at det ikke fikk sove om natten... et barns feil at det er mørkeredd... et barns feil at det ikke blir tjukt av å spise for mye til tross for utallige advarsler... et barns feil at en knekkt arm ikke ble røntget før etter en uke til tross for hysteri og gråt... et barns feil at all ryggvondt og medfødte defekter ikke blir oppdaget årsaken til av leger som ikke blir rådspurt... et barns feil... alt er barnets feil... å det tok meg førti år å forstå at det er ALDRI BARNETS FEIL... men da var det for sent for meg... jeg opplevde aldri min pubertale livsfase... jeg er i den ennå å leter etter et fotfeste, etter respekt og omsorg, leter etter den varmen og tryggheten som kan gi meg troen på at det ikke er flaut å gråte når en lider å har det vondt... en leting etter å slippe å være alene om alt ansvaret... jeg leter etter et hjem.

10-11-12. Mars... dager med nesten bare bilder...

Noen perioder er kroppen langt værre enn andre perioder å da er det jaggu ikke enkelt å være singelboende, resultatet blir da at: sulten og tørst men sove først... og da går jo bare dagene... men en og annen titt i vinduskarmen hender det en får snappa til seg og i beste fall klarer en et besøk over til "Nabo'n" og middagsbordet også...

...mens den Shwarte annengenerasjons innvandrer'n fra Fredrikstad er litt mer avballansert til hva som eventuellt måtte foregå over hodet på han...

Når du har lagt ut litt frossent gammalt tørt brød på fjellkula utenfor kontorvinduet kan det bli kamp om godene når de tiner... og er du våken og har kameraet klart så kan det også bli bilder...

Å bo slik ute i skogen, uten hverken utsikt til bedring, hjelp eller nødvendige ting og tang er faktisk å sammenligne med et fengsel av den litt gammeldagse sorten... jeg mangler stort sett alt det som de innsatte i norske fengsler får fordi norsk helsevesen yter ikke slik omsorg og iallfall yter de ikke noe som ligner respekt, og jeg som er syk har ikke krefter til å kreve slik som de innsatte / kriminelle har. (De kriminelle har dessuten advokater) Her er kun det jeg makter å skaffe selv og det blir stadig mindre og mindre... å det eneste jeg faktisk ønsker meg er å orke å være ute, ute i skogen og lytte til naturen og snuse inn alle luktene fra verden...