c-b-2008

21. Mars... et personlige bidrag til serien (temauke 13) :
Mentalkrem's Tema: Vennskap

VENNSKAP
(Samtlige avsnitt spenner internt fra første åndedrag og frem til dags dato's livserfaring og vil således ikke være satt i en kronologisk orden men derimot en form for følelsesmessig hukommelsesorden)

Det første vennskapet var med den som hadde omsorgen for en som nyfødt... da en skulle oppfylle sin skapers drøm og ønsker... en skulle dekke et behov hos sin føder... en var ønsket velkommen til livet med store forventninger og hadde allerede ved ankomsten en potensiell venn som allerede hadde fire års erfaring i livet.

Men... var en ønsket til livet slik som en faktisk viste seg å være ? var en ønsket med glede og hengivenhet for den en var ? kunne en vente støtte og tillitt, kunne en forvente å få lov til å være seg selv ? Årene gikk og etterhvert så fikk man utviklet et språk og mulighet til å utrykke sine følelser. Men hva hadde man da allerede lært av disse vennene som hadde omsorgen for en i den tiden en selv ikke hadde et språk og hvordan ble ens videre liv tilrettelagt på bakgrunnen av denne omsorgen ?

Allerede i ung alder var det følelsen av misstilpassethet som var gjeldende, det å ikke forstå hva som ble ønsket av en, å streve etter anerkjennelse og tillitt. En ble liksom utstøtt og fikk følelsen av å aldri nå opp til overflaten, alt en var og hvordan en fungerte var liksom galt, håret ble tvangsklippet og stadige bemerkninger om at en burde danset ballett i skjørt var ting som brant seg fast i minnet. En spiste for mye og kom til å bli tjukk var trussler som ble gjentatt gang på gang. Og da min mor måtte ha psykologisk hjelp fordi hennes drøm om å bli mormor fallt i grus fordi jeg var deffekt og ufør i min kropp... men hva med meg ? ...jeg savnet omsorg.

Hvor var min venn... mine venner... venn... hva er det egentlig og hvor kommer den første vennen fra ?

Det ble ofte sagt at jeg var et resultat av min 4 år eldre bros higen etter søsken. Han brukte å kidnappe barnevogner og fremviste et ønske etter noen småsøsken å leke med. Jeg ble også fortalt at min far ønsket "en av hver" og en komplett familie. Men... jeg ble også fortalt at egentlig hadde ikke min Mor og far hatt planer om egne barn fordi min fars barn fra tidligere var ofte på besøk... Vel... nå ble vi jo produsert min bror og jeg men vi har igrunn aldri hatt noe felles, kun opphavet og atter igjen kunne jeg notere meg at jeg ingen erfaring med ordet vennskap hadde fått tidlig i livet. Jeg følte meg som et bestillt produkt beregnet for et planlagt formål...

Da jeg var omkring 4-5 år så skiftet vi bosted og jeg fikk for første gang i mitt liv erfare hva det ville si å bære et utenlandsk navn... Jeg ble iallfall oppmerksom på det. Det var frua på nabogården, hun var ikke nådig i sine beskrivelser og jeg fikk ingen venner der heller. Vi fortsatte å pendle "hjem" slik at jeg mer eller mindre vokste opp i mitt første hjem selv etter vår flytting til disse litt mer siviliserte strøkene som alikevel var noen titalls kilometer fra samfunnets ytterkant. Det å bo i mer siviliserte strøk innbefattet å kunne ta seg fra bostedet til foreksempel butikken og senere skolen i bil istedenfor båt...

Ved 7-års alderen begynte skoleårene og jeg mener å huske ei jente som smilte og ei som smilte tilbake :) Hun het Rita, vi rakk såvidt å bli "kjent" å hennes blide åsyn sitter for alltid spikret fast i minnet, hennes rosa strikkede kofte likeså, men hun flyttet allerede efter noen måneder... årene gikk og etter 8 år's skolegang med mobbing og trakassering var jeg kurert for skolegang og lærersystemer. Nå begynte valgene som skulle bli fatale... Jeg søkte å lette etter mennesker som jeg kunne stole på å gang på gang gav jeg mitt vennskap til en eller flere som utnyttet og misshandlet mitt sårbare sinn og jeg tilåmed ble banket opp og voldtatt men ingen av mine nærmeste kom meg til unnsetning...

Jeg har ikke gått ensom hele livet... Mange kortvarige vennskap, morsomme episoder, gode opplevelser og fine små minner har jeg lagret på hukommelsen. Men i det store og hele var det ingen som var kraftige nok til å vare under påkjenninger... ingen som tålte daglilivets sanne annsikt... ingen som strakk seg på tå for det et vennskap står for... jeg var ikke bedre enn "dem"... jeg sviktet nok også der jeg følte meg sviktet....

Vennskap...
Jeg trodde på vennskap men jeg har sviktet meg selv... jeg har ikke greid å legge tilrette for dannelsen av den grunnmur i meg selv som kan gi mennesker friheten til å ta imot et vennskap fra meg... aller minst har jeg døren åpen som inviterer de til et vennskap... Vennskap... det jeg selv savner mest er det jeg selv nå unngår av redsel for min egen erfarings-smerte... tapet... savnet... sviket og de stadige dolkene i ryggen når jeg trodde en venn var nær.

ETTERORD...
Vennskap.... er det en som lytter ? er det en som irettesetter ? er det en skulder å gråte på ? er det en å le sammen med ? er det en som alltid har tid ? ..... Ja... Jeg har mange venner.... her ute i cybernettet har jeg funnet dere som lytter, dere som irettesetter og som trøster meg når jeg er trist.... vi ler sammen og har alltid tid til noen ord på tastaturet.... venner TAKK FOR AT DERE FINNES !