01. April... TEMAUKE 14 hos MENTALKREM
Et nytt selvsentrert sutreinnlegg fra Catalyzator...

Det kan være ensomt å være alene...
Jeg er på sett alltid alene om alt, daglig mat og drikke samt enhver avgjørelse og alt som må planlegges eller regninger som må betales er ene og alene mitt ansvar, men ensomhet er noe helt annet. Når ensomheten griper tak i sinnet ditt i kombinasjon med en slik alenehet så kan det gå aldeles galt fordi du er jo alene om å ta ansvaret for deg selv å det finnes ingen rundt deg til å vie deg oppmerksomhet eller omsorg, men jeg tror de fleste ikke tillater en slik ende på sin ensomhet, de vil nok heller ta grep om sitt liv for å minske konsekvensene av sin alenehet.

Noen mennesker har ikke naboer...
Jeg har ikke naboer, kun en "fiktiv nabo" som bor i et hus ca 70 meter unna og som egentlig er min mor. Som nabo er hun ubrukelig, som mor var hun engang en mor, hun er blitt gammel og deffekt og har behov for både hjemmehjelp, venner og omsorg og hvem er der for å gi henne det? Hun har en vellykket sønn med en vellykket kone med tre vellykkede voksne sønner som hun har forsøkt å hjelpe med barnepass og ferietillskudd i alle år og hun har også fra tid til annen overtalt de til å hjelpe henne og hun har betalt de for den hjelpen de har hatt tid til å yte henne men nå som hun virkelig er i stort hjelpebehov... ensom... den eneste hun har i sin nærhet fra tid til annen er et ennå mer deffekt menneske som knaptnok står oppreist noen minutter daglig... alene i nabohuset 70 meter unna...

Enkelte mennesker er deffekte allerede i ung alder...
Jeg ble deffinert som 100% ufør i ung alder (Lenge før jeg fyllte 20 år) på grunn av deffekter i skjelett og sirkulasjonsorganer og har egentlig alltid hatt behov for hjelp i alle år men jeg ble desverre ikke trodd av familie og venner og de fleste (alle) vendte meg ryggen på grunn av det de bedømte som overlegenhet og psykisk sjukdom og at jeg aldri orket å være med på "noe morro" og at jeg sviktet de fleste familieselskaper osv. Til tross for legeærkleringer og helseattester og trygesystemenes domsavsigelser med 100% uføretrygd så ble jeg ugglesett og utskjøvet og oversett og måtte greie meg som best jeg kunne alene, noe som ikke er så helt enkelt på en slik lav trygd når en ikke har kunnet arbeide seg opp pensjonspoeng og etablere seg med bolig og hjem...

Mennesker uten fallskjærm...
Jeg er altså hva de kaller ufør, ubrukelig, unyttig, u, u, u, men jeg er jo et menneske med tanker og følelser og ikke minst har jeg behov for både tak over hodet og mat på bordet. Som de fleste vet så bor jeg i en garasje, en ganske koselig garasje med dyrere kjøkken enn hele garasjen kosta å bygge... kanske jeg har blitt litt psykisk sjuk underveis, det som forundrer meg er menneskers ønske om å tråkke på et deffekt menneske, stjele dets siste verdighet og plyndre ut alt det måtte ha av verdier. Som om ikke et slikt menneske var ensomt nok fra før så vil de liksom understreke dets alenehet og bevise at det ikke få¨r noe hjelp uansett hva som skjer...

Jeg kunne ramset opp utallige eksempler på hendelser av gravalvorlig karrakter hvor ethvert menneske med normalt gangsyn og bittelittegrann empati ville strukket ut en hjelpende hånd, men jeg ble isteden dolket i ryggen eller bare oversett...

Jeg er den som strekker ut en hånd...
Jeg er den som ikke ser ensomheten i aleneheten...
Jeg er den som svikter meg selv for ditt velbehag og din trygghet...
Jeg er den som konstant flykter fra min egen ensomhet i min egen alenehet...

Natt til 04. April...
klikk-> ...Et innlegg om å jakte på tomter... <- klikk

04-06. April... Sorg og litt attåt...

Det skjer ikke mye som kan observeres av en eremittisk GarasjeBoer her i skogen hvor veien stopper... Stor var min forbauselse da jeg plutselig oppdaget noen som gikk i retning BORT herfra ? for noen dager siden, hvem var de ? hvor hadde de vært ? hva hadde de foretatt seg ? ... joda, jeg er nysgjærrig å kan igrunn ikno for det liksom... det er en slik kløe på en måte... inni hjærnen en plass... det må være noe jeg har arvet i genene mine et ellerannet steds fra ('o')

Det var bare en ting å foreta seg... Ut på tur med CataCråssern som tilfeldigvis var vårklargjort og fullt oppladet og sto rede for utfart i døråpninga til garasjegarasjen.
(altså der bilene bor, Catalyzator bor i Garasjen, med stor G liksom å det er ved siden av garasjegarasjen)...

I mangel på langnesede sporhunder kan man bruke en Bergenser ved navn Gularsj å han fant raskt åstedet hvor noe hadde endret seg i terrenget og vi kunne konstantere at her hadde det nok vært noen som hadde mistet sin kjære kjæledegge og ville gi denne en fredelig hvileplass i skogen. Det var lagt på godt med sten antagelig for å unngå at villdyr graver den opp igjen og en diger blomsterbukett hadde de lagt på som en siste hilsen, ikke alle husdyreiere er like glade i sine dyrevenner som disse menneskene antageligvis var.

I dag var det heller ikke noe fristende å crosse tur med CataCråssern... det høljregnet... å når det regner så gidder skjelden mine firbeinte samboere å bli med på tur, ikke engang over på besøk til middagshula. Men da jeg kom hjem fra middagshulebesøk idag så var det noe som ikke helt stemte liksom... ? ... ? ... ?

Oppå veggbrettet nesten oppi taket på GarasjeVerandaen, der ute hvor mine to samboere bor, var det noe som ikke helt hørte hjemme. Hvordan den skjæra hadde kommet inn kan jeg jo spekulere på til jeg blir kanarigul i trynet men det er stor sansynlighet for at mine samboere har hevnet seg etter at de ble mobba av en gjeng sånna på tunet her for noen dager siden og idag fikk dem fanga en slik og som ekte samboere ville dem bidra til matbudsjettet og slepte den inn gjennom katteluka i døra uten å tenke på hva som kunne skje innafor der om den ikke var konstantert død før levering på kjøkkendøra...

ÆrteKråke!!!

Det endte uavgjort og ho matmor sjøl måtte trå til å åpne "sommerdøra" på vid gap slik at den SvartHvite ærtekråka kunne fly ut i guds frie natur igjen før det hele kunne endt med total rassia av både det ene og det andre på verandaen... med tanke på at mine firbeinte samboere har sin bopel der ute og at den for trivselens skyld bør holdes i nogenlunde orden så tror jeg nok at det var dagens mest fornuftige avgjørelse. :)

08. April... LIVSGLEDE
TemaUke 15 hos Mentalkrem

En kortfattet men alikevel altomfattende oppsummering hvor jeg føler for også å inkludere livets sorgfaser og snubblestener som gjennstand for å identifisere gleden over å leve :)

Slik kommenterte jeg omtrent et innlegg i denne ukens tema hos Mentalkrem og jeg undres på om ikke jeg kommenterte mine egne tanker også som farget denne med en tolkning... Det er jo et sannhetsord at en ser ikke solskinnet før det har regnet... vann smaker best når en er tørst... når nøden er størst lærer naken kvinne å spinne... eller var det kaldt ? VelVel... det er nå iallfall slik fatt med oss mennesker at vi har lett for å skrike etter godhet og glede når vi har det som tristest, men når vi har det helt superfint så glemmer vi ordets betydning og hva egentlig livsglede betyr i våre liv... om ordet har noen betydning ?

Livsglede... Livslyst... Gleden over livet og lysten til å leve det ? Hva er det som skaper disse følelsene og tanker omkring dette ? Det er iallfall ikke alenehet, det er jeg overbevist om etter å ha levd og lever i denne aleneheten i så lang tid at det nesten føles som flere lange livslengder... Man kan trives i sitt eget selskap, man kan trives i ensom majestet, man kan trives alene... men ensomheten kan ta livsgnisten fra selv den gladeste gjøgler og galgenhumoren er dens siste samboer. Og ikke minst: hvem kommer med vann og mat når du ikke er i stand til å reise deg fra sengen og du ligger der badet i din egen feberfantastiske bremseveske, utmattet og rådvill og kun har ett eneste ønske: soooooove eeeeeeevig ? ingen... absolutt ingen... Du må selv være din egen livgivende pleier og mentale rådgiver... du må selv stå for alle avgjørelser og planlegge alt... du må selv hente spybøtta og helst gjøre det før du spyr i senga fordi du har ikke krefter til å reise deg opp å skifte sengetøy... du må greie å krabbe deg ut på do... alt må planlegges for enhver evntuallitet og mulig hendelse ellers risikerer du å møte stengte dører i ditt eget liv, dører uten mat, kraner uten vann, ovner uten varme... liv uten glede...

Galgenhumor går ikke hånd i hånd med livsglede... den har sitt utspring der livsgleden har smuldret bort og overlevelsesinnstinktet tar over styringen, for overlevelse er et innstinkt så sterkt at ikke engang ensomheten klarer å drepe den med sin avmakt. Den sørger for at du svelger overlevelsesvann, den sørger for at du puster overlevelsesluft og tar til deg det aller nødvendigste av overlevelsesføde og lukker døren slik at du ikke skal fryse ihjel... å frysedø er visst egentlig bare søvnighet og søvn og bortevekk... å sultedø er visst også bare tretthet og utmattelse og søvn og poff... men da slipper du å fryse først ('o') Det er nå klimatisk sett blitt varmere her i Norden, sier ekspertene, å det gjør det ennå vanskeligere å frysedø med vilje om du har mistet din livsglede... og i og med at jeg også har klart det halsbrekkende stuntet å gå opp to kilo nødvendig kroppsmasse på min skranglete hengselskropp så vil det altså ta ennå litt lengre tid å sultedø... jeg er med andre ord ganske misslykka i min ensommelige kjedelighet å får nok ta til takke med min trofaste og gode samboer: Galgenhumor min venn og livsledsager en stund til mens jeg planlegger videre :)

09-10. April... Villdyrene...

Det varmer en matmors hjerte å se sine trofaste samboere sove i god, fredelig og vennskapelig atmosfære... Noenganger går det ei kule varmt i kamper dissa to utkjemper seg imellom men det virker som de er gode kompiser og har et svært så godt fungerende vennskap selv nå etter et helt års samboerskap der ute på verandahybelen sin. Det er ganske ofte at jeg kan observere dem i jaktpossitur sammen også og de har tilåmed begynt å donere ett og annet jaktbytte til "Nabo'n" som takk for matserveringen de ofte får nede i middagshula hennes også :) De er jo veloppdragne dissa samboerne mine og takker pent for maten må vite :D)

Selvom jeg kun har et snaut 50cm bredt vindu her i stua mi så hender det alikevel at jeg oppdager at noe beveger seg der ute i den store verdenen av urskog og kratt på en regnværsaften...

Til venstre for min utsiktsmulighet, bak hjørnet på stallen, står jo dissa evinnelige hærsens søppladunkene som med brutale dunder og brak blir tømt av en slik kommunal tømmebastodont hver fjortende dag så ukristelig tidlig om mårran at selv fugglene i tretoppene ikke engang har lukket opp øyelåkka sine...

Det gamle vissne gresset fra fjorårets ubeitede eng er god kamuflasje for beitende villdyr og det er allerede flusst med saftig og langt godt grønt beitegress der ute nå selv om det skjules godt av det gamle vissne fra ifjor...

Å sånn går dagene i skogen... kveldene... det regner og det regner og jeg venter lengselsfullt etter vårens annkomst med varme, sol og lysere dager forhåpentligvis uten så mye regn sånn at jeg kan være litt ute i mer enn tre minutter uten å fryse spennt ihjæl i begge ender...

11. April... Det skal visst ikke være enkelt...

Det er mye som skjer om dagen... og om natten skjer det også ting ('o') Vanligvis våkner jeg ikke av en stillegående liten bil som svinger bortom her i skogen og snur å kjører igjen, klokka ca 05:30 om natta, men denne kom tilbake igjen... å da begynte jo min lille hjerne å ane uråd å startet autovåknopp'n... Bilen sto parkert der i nedkjøringa til huset hos "Nabo'n" å jeg var jo allerede "våken" så jeg sjangla på meg noen filler å cråssa over tunet for å sjekke ståa... Det var hjemmesykepleien som hadde blitt tillkallt via trygghetsalarmen som "Nabo'n" har i tillfelle... De konkluderte med at vi fikk se det an og ringe igjen, eller 113, dersom tilstanden forværret seg, jeg misstenker at de tok denne lettvinte avgjørelsen fordi jeg var tilstede...

Allerede etter at bare en snau time var gått så var "Nabo'n" nesten umulig å kommunisere med og virket betydelig værre å jeg valgte da å ringe 113...

De kom endelig ved 9 tia etter lang lang lang venting, på grunn av en akuttulykke på E6 som de måtte ta først, og "Nabo'n" ble tatt med til sykehuset... igjen... å jeg er totalt "overload" og søvnmanglende og ... *sukk* ...

Heldigvis har jeg ei veninde i nødens stund som kom bortom med en stor hærlig lunsj som vi delte inkludert dessert og vi fikk prata litt mens dagen gikk og hun var så kjempesnill og hentet posten for meg også som nå var nesten oppsamlet i en hel uke og som "Nabo'n" hadde planlagt å hente idag. VelVel... sånn kan det gå... .

1.oppdatering: kl: 18:10 Har vært gjennom røntgen og diverse undersøkelser, Lave salter i kroppen og blir foreløpig behandlet med transfusjon av kroppssalter.

2.oppdatering: kl: 20:30 "Nabo'n" ringte og fortalte nytt selv, glad for at jeg husket å sende med henne mobiltelefon, hun hadde litt lav blodprossent og fikk stadig mer kroppsalter intravenøst og hun var veldig trøtt og sliten nå. Det hadde vært en grusom dag fordi hun først hadde blitt avlevert av ambulansen på det lokale legekontoret på Halmstad i Rygge og der hadde hun, halvt i ørska og fortsatt nesten bevisstløs og omtåket, blitt liggende på en benk og måtte vente på avgjørelse fra fastlegen og så hadde hun først klokka 14:00 blitt viderefraktet til Moss Sykehus og blitt undersøkt og fikk hjelp der. SKANDALØST !!! slik behandles altså et sykt menneske som ikke klarer å gjøre rede for seg i dag via vårt ambullansesystem... HÅRREISENDE !!!

12. April... Kommunale avslag...

LES-> AVSLAG PÅ SØKNAD OM INDIVIDUELL PLAN