02. Mai... Rydding kan være så mangt...

Jeg har bodd på en og samma plass alt for lenge... det vises spesiellt på det faktum at samtlige ledige rom, uthus og mulige stablesteder er mer eller mindre smekkfullt av ting. TING! noe nyttig... noe unyttig... og noe fullstendig formålsløst søppel... sånn blir det jo når man har umenneskelig god plass og dilla på å ta vare på enhver mulig dippedutt som muligens kan nyttes til noe en gang i fremtiden kombinert med et ubeskrivelig stort og flersidig interesseområde i alt fra dyr og natur til tekniske innretninger og andre duppeditter.

Gleden var da også umåtelig stor når jeg skulle sjekke nettsiden hos søpplafyllingas åpningstider og fant en nyhet der med ekstra liten skrift nederst på siden om at nå kan jeg levere det meste uten å måtte betale skyhøye miljøgebyrer og kilopriser som kan skremme fanden på flatmark... missforstå meg rett, jeg er ikke gjærrig på å betale for søppla mi, men etter rundtomkring førti års oppsamling så er det fare for betydelig innhogg i trygda om jeg skulle betale kilopris... Nå gjenstår bare å få lurt hit noen slav... æhhhh ('o') snille hjelpsomme venner som bistår i å rydde ut og stable klart for transport.

Gularsj syns det er langt på vei på tide å kjøre en runde med gressdrepern igjen... det er jo en hel uke siden forrige runde og med så mye varme og regn i tillegg så er det snart ikke kattefremkommelig i hagen påstår han...

og hvorfor er det ingen som har stabla inn den pallen med ved ennå ? den kan jo ikke stå der å skjemme ut bakhagen hos "Nabo'n" i hele sommer heller da ('o') hallo ? ...

Den nedre delen av tunet som vender ned mot og inkluderer innkjøringa hos "Nabo'n" er mer eller mindre blitt bevokst med gressplen(tunrapp) med årene og det ser igrunn ganske idyllisk ut gjennom portalen/hekken opp mot stallen, garasjene og utkjøringa mot nordøst... det er heldigvis både god drenering der og lett skrånende gårdsplass så det blir skjelden vannsamlinger og det fungerer godt som gårdsplass uansett vær og føre. (Det var dagens salgsreklame for bruket :)))

VelVel... nok en solskinnsdag er over og undertegnede er igrunn egentlig alt for sliten å uttafor etter strabasiøse planlegginger og uforutsette besøksamtaler til å tenke på hverken gressdreping eller catacråssertur just nu... *vinker vakkert* :)

04. Mai... Om å dø... Den sosiale døden...

Jeg ble sittende på halvtolv i stolen å se på tv ikveld, noe som faktisk er unntaket og ikke regelen selv om jeg ikke lenger fungerer med min deffekte kropp og befinner meg innestengt i mitt garasjefengsel mer eller mindre 24/7 uten noe lyspunkt å se frem mot, kun falske drømmer og gulrøtter i et fatamorgansk solskinn av løgn. Det var en fantastisk følelsesladet film med: Tom Hanks og Denzel Washington i hovedrollene. I filmen kom det et utsagn som trollbandt meg: Jeg dør sosialt... lenge før kroppen min dør.

Denne setningen satte seg rett i min egen hjerterot. Mitt sosiale liv i et nøtteskall består av hva jeg klarer å oppnå av kontakt via internett med ukjente venner verden over. Mennesker som ikke vet hvem jeg er men som er kun ett tastetrykk unna og som stiller opp med trøstende ord fra sine tastaturer når jeg er nede... gledesutbrudd når jeg viser bilder fra mine korte turer ut i guds frie natur... søte hilsner når jeg forteller om mine to firbeinte samboere... Men virkelige venner... familie... mennesker som stiller opp og vil en godt... kun et stort vakum. Missforstå meg rett, det finnes mennesker jeg er i såkallt familie med men de vet knaptnok hvor jeg bor og iallfall intet om hva jeg foretrekker og trives med i mitt liv og de har sågar alltid benyttet den minste smule av mulighet til å kritisere alt jeg er å alt jeg står for og samtlige av mine ønsker for livet. Det samme gjelder venner, det er blitt et sort hull av manko på kommunikasjon...

Et sosialt liv består av å gi og å ta, å offre og å motta, smil og latter men også sorger og tristesser, et likeverdig felleskap med andre mennesker og respekt. Når kroppen svikter deg, og du ikke har den sosiale fallskjermen omkring deg så mister du lett det lille fotfeste i den sosiale verden som du engang hadde, ingen gir deg den ved ditt sykeleie, ingen løper etter deg og de savner deg ikke ved sine bord... Det eneste sosiale liv du har igjen er dine tryglende forsøk på å få legen til å forstå, forsøkene på å få hjelp via telefon til trygdens hjelpemiddelsentral, kontakt med ergoterapeutene i kommunen og hjemmehjelpen som ikke kan komme på et tidspunkt på døgnet når du klarer å ta imot besøk... Du mister all sosial kontakt med verden, med unntak av hu som ekspederer i kassa på Kiwi hvor du handler inn din overlevelses og nødproviant hver tredje uke...

Jeg tror mange mennesker velger å bestemme sin egen bortang nettopp av slike grunner, fordi de blir jo ikke hørt eller sett og de sitter jo kun å venter uansett... venter på noe som aldri kommer, noe som aldri skjer, noe som aldri blir slik det ønskes... De søker å leter, trygler og ber, men resultatet er likevel at de er uønsket og unyttige og ingen offrer de en tanke mer enn de blir betalt for. Å planlegge sin egen bortgang blir iallfall et siste ord og forsøk på å få sin vilje etterlevd. En skriver ned sine siste ønsker og bestemmer over sine etterlatenskaper som skal komme noen ukjente til gode, de kjente er allerede lagt for hat og gives intet annet enn et håp om at de skal bli bedre medmennesker i sitt neste liv... dersom de får et slikt...

05. Mai... Miss you...

Nope... nåtting

Næ daså... får vel gå en tur da...

08. Mai... Catalyzators utsikt i to akter...

Morgensolen inn fra nord-øst lenge før Catalyzator normalt sett egentlig har begynt å våkne opp om mårran og morgenduggen fremdeles ligger som et klamt og kaldt teppe utover landskapet... (bilde ca kl: 06:00 kontorvinduet)

Så går sola rundt hushjørnet mot øst, passerer garasjens bakre vegg, runder rundt til fremsiden av garasjen og flommer utover tunet og verandaen i et uttall timer i overopphetingsmodus for så å vende solnesa si rundt hjørnet på kjøkkenet fra syd mot vest og til slutt kommer ettermiddagsola inn fra nord-vest sånn omtrent noen timer etter at Catalyzator vanligvis har våkna og justert gangsynet og inntatt dagens middagsmåltid... (bilde ca kl: 19:00 kontorvinduet)

09. Mai... En liten luftetur i nærmiljøet...

Uansett hvor ubeleilig det måtte være, midt i enhver pusekatts sårt tiltrengte middagshvilen tileksempel, så er aldri mine to samboere langt unna om jeg kjører ut fra garasjen med catacråssern for å få litt frisk luft... men hvor morsomt dem syns det er, det er kanske en helt annen sak Hehehe :)))