21.
Juli... Det har jo vært en del problemer her som ikke ser ut til å løses på en enkel måte av den grunn at eierne av en viss hvit terrorkatt som bor ca tre kilometer nord for meg her i bygda ikke tar ansvar for den og den har som sitt mål i livet å terrorisere mine to små puser og jage de bort fra deres eget hjem. Vel... inntill den hvite djevelen er skutt (undertegnede har skyteglade folk i nabolaget som er informert) så må jeg iallfall forsøke så godt jeg kan og passe på mine to samboere og forsøke å gjøre det trygt for dem her og dette har nå Schwartingen hjulpet meg med ved å komme opp med en løsning for ny kattedør :) Schwartingen er en intelligent liten søtnos og han simpelthen viste meg en helt ny løsning på problemet og har nå også innarbeidet en fin prosedyre for denne teknikken som han forsøker å lære bort til Gularsj også :) men veranda med frisk luft og sommerbris i håret kan jeg bare glemme sålenge den hvite djevelen lever... |
På verandaen har jeg altså en "sommerdør" som består av to ca en meter brede dørblader som hengsles innover og overlapper hverandre med ca 70 centimeter og lukkes/låses fra innsiden med noen enkle tillagede avkappede kosteskaft med øyekroker i endene. Til daglig bruker denne sommerdøren egentlig å stå åpen når det er sol og fint vær men de siste månedene som den hvite terrorkatten har bedrevet terrorjakt på mine to samboere og nedpissing av alt her så har jeg vært nødt til å holde denne lukket for om mulig å unngå at både spisestuen og rullestolen min som står der blir nedpisset og sprutbæsjdriti på hver eneste dag av denne forbanna drittkatten som eierne gir fullstendig f... i. Jeg har på telefon (de ringte meg da jeg annonserte katten i avisen) forklart hvilke problemer den lager og at jeg tross alt har vedtak fra kommunen på hjemmehjelp og assistent fordi jeg ikke klarer mitt eget daglige husholdning engang men tydeligvis gir dem f... |
 |
 |
| Gul og Svart viser leserne av siden her hvordan dørbladene er laget av gjennomsiktige drivhus/takplater og innoverhengslet på verandaens sydvestlige hjørne mot tunet. | Og slik ser det ut når dørbladene er lukket og holder både vær og vind ute. (sprekken langs dørstolpen og under tettes vinterstid med en presenning/teip remse) |
 |
 |
| Svart bruker venstre pote og nosen... | Inn mellom dørbladene er det litt trangt.... |
 |
 |
| Gularsj kommer for å se og lære teknikken... | Gul har et dyptenkende studium mens Schwart har fin flyt og stil mellom dørbladene, Schwart har gjort dette mange ganger de siste ukene allerede og har god trening... |
 |
 |
| Jaha... sånn skal det altså gjøres ! | Prøver å gnage litt ... ekkle dørbladene... |
 |
 |
| Matmorfotografen må hjelpe til litt... Gularsj syns dette er ekkelt... | Laaaaa mæææææ slipppeeeeee øhhhh Grusomt... |
 |
 |
| Ahhhhhhhhuuuuu kroppen blir trøkka flaaaaat uuuuhhhh ekkel uuuhhhhh Frisk luft pleaaaaaseeee... | Flinke Gularsj er stolt etter sin første gjennomgang av den "nye" katteluka, med litt øvelse så fikser han nok dette helt alene etterhvert uten matmorhjelp også... men foreløpig nekter han å gjøre det på egen hånd og sitter innestengt til matmora titter ut ved 12-tia på dagen med sitt dårlige ujusterte gangsyn... Tolmodige lille GulePusen :))) |
22.
Juli... For noen dager siden leverte jeg inn en søknad på bil med mulighet for å frakte rullestol med håp om å se verden igjen, delta i samfunnet igjen, også utenfor stengarden min... idag leverte jeg inn søknad om slike kommunale TT-kort-greier for om mulig å kunne få sett på bil hos bilforhandler samt å se på bolig i mer sentral beliggenhet slik at jeg kan finne en mulighet til å greie dagliglivet ennå en tid til fremover tiltross for en sviktende kropp og et velferdsamfunn som ikke ser meg og mitt behov for å leve... overleve... Jeg tror jeg er i ferd med å utvikle en form for "mental panikk" eller en slags "klausdrofobi" fordi det er så merkbart at jeg orker mindre og mindre belastninger og greier meg dårligere for hver måned som går og derfor ser med skrekk frem på den faren at jeg ikke får hjelp tidsnok og rett å slett blir et bevis for min lidelse og behov for hjelp først når det er for sent... Dette skrives jo på "åpent internett" og kan leses av enhver som surfer nettsidene her og jeg gjør dette nå i full bevissthet om at det er min måte å "rope om hjelp" på fordi fastlege og ergoterapeuter svikter sitt ansvar og overser mine behov fullstendig og trenerer de ønsker jeg har bedt om hjelp til for å orke å leve mer i denne situasjonen. Disse såkalte "hjelperne" svikter sitt ansvar og presser meg til å mobilisere livsoppholdelse på tross av defekter og greie meg selv på tross av manglende muligheter. Og imens så sitter jeg her og misstrives slik at situasjonen også blir en psykisk vond situasjon som jeg tidligere aldri har opplevd maken til. Dette er den svarte baksiden av å bli en byrde på samfunnet og at en i en alder av 45 år må innrømme å ha mistet all kontakt med venner, samfunn, sosialt felleskap, frihet og handlekraft og er i ferd med å miste lysten på å gjennoppta dette fordi en ikke føler seg "omgjengelig" lenger... jeg har ikke mer krefter til å sloss... jeg vil ikke mer. Jeg har
rett å slett mistet grepet.... |
OPPDATERING
i nattens mulm og mørke... Nisselue synes det er skrekkelig når folk ikke føler seg omgjengelig lenger fordi de kjemper i motbør, alene og utenfor. Man blir preget av dette. Det skulle vært unødvendig hvis kommunen gjorde jobben sin. Når man er syk skal man slippe slikt. Det er veldig vanskelig å finne tilbake igjen når man først har havnet i en håpløs og dyster isolasjon. Nisselue har iallfall gitt tommel! Cata skulle hatt bil og deltatt på fjernundervisning på Høgskolen i Østfold. De har datalinje. Cata har jo allerede store datakunnskaper. Hun kunne studert hjemmefra, men iblant kjørt inn til skolen og gått i kantina, på biblioteket, tatt en kaffe latte i kaféen osv. Det må være fryktelig å bare sitte hjemme og oppleve å bli glemt. Man skal slippe å føle at de kommunalt ansatte ser på en som en belastning. Man har KRAV på hjelp, KRAV på å inkluderes i samfunnet selv om man er rammet av sykdom. Vi skal slippe å føle oss verdiløse. Cata er minst like mye verd som sine hjelpere i kommunen. Og uten henne er det ikke sikkert de hadde hatt jobb engang. Nå må de begynne å gjøre jobben sin! *nisselue sint* Skrevet 23. juli 2008, klokken 00.31 |
24.
Juli... Grubble... tenke... filosofere... vente... vente... vente... I 2001 sa det totalt stopp, etter 10 år som definert 100% ufør og den stadige setningen: Nei slikt kan ikke DU få hjelp til... Så måtte jeg faktisk legge inn årene å medgi at jeg ikke greide å holde livet mitt gående på samme måte lenger for egen kraft og drastiske innskrenkninger ble iverksatt. Livet fortonet seg plutselig tomt... ensomt og uten mening i mangel på det ene efter det andre som måtte prioriteres vekk. Jeg hadde i mangfoldige år erfaring med å prioritere bort unødvendigheter men dette ble for mye og jeg satt liksom igjen med null... Jeg forsøkte sakte men sikkert å etablere nye interesser i livet for ikke å "gå ut av mitt gode skinn" i den ensomheten jeg plutselig oppdaget at jeg levde i men det ble misslykket... inntill 2004 da jeg fikk en eller annen snodig ide om å begi meg inn i verdens teknologiske felt... Jeg bestillte telefon, datalinje og PC, ensomheten langt utenfor samfunnets grenser skulle kompenseres med ny lærdom og nye interesser på søken ut i verden. I dag... 4 år senere... 4,5 for å være pirkete, så sitter jeg her å leker med livet mitt på data... jeg forsøker å finne livsglede... livslyst... liv... jeg forsøker så godt jeg kan å søke råd til hvordan få disse saksbehandlerne til å hjelpe meg... men tiden går og i mellomtiden mens jeg venter så øker hjelpebehovet og mine deffekter i så stor grad at jeg ikke lenger vet min arme råd til hvordan jeg skal klare å benytte den hjelpen jeg har søkt om hvis jeg noengang får den... Dagene går med til å telle kvist... og å taste på dataen... jeg kan kjøre elektrisk rullestol på gårdsplassen og telle kvist på garasjeveggen... jeg klarer til en viss grad å kjøre gressdreperen for å forsøke å holde eiendommen "velstellt" til et fremtidig mulig salg som jeg drømmer om å få hjelp til og kan derefter telle kvist igjen på stallveggen når jeg passerer den med gressdreperen... telle kvist... å sånn går dagene... månedene... årene... å livet ebber til sist ut og jeg vil huskes som "Kvist-telleren-i-skogen" hun som ingen visste hvem var eller hvor bodde... hun som de leste om på internett... teller kvist. |
Bzooooom.......... -What
was that?
|
27.
Juli... Ja... altså... det var 28 varme inne ved PC'n der jeg satt og frøs ('o') men det gikk over... heldigvis... Da tempen nådde 30 varme inne var jeg igrunn kokt... og da var det 24 ute i nordveggen i skyggen... skulle ønske jeg hadde hatt veranda der jeg ('o') og verandaluftedør... antageligvis hadde jeg feber på mårran og det kolliderte med varmen å ble dobbeltopp liksom... Jeg bruker jo å ha kroppstemp på en grad for lavt så kroppen var vel bare litt forvirra Hehehe :))) tre kopper kaffe og øya var i vater igjen sånn omtrent :) |
 |
 |
Ute på verandaen/inngangsdøra mi der Gul og Svart bor, i skyggen, ble det sånn omtrent nesten 40 varme midt på eftan idag... ingen firbeinte samboere å se der da nei... dem hadde nok søkt tillflukt uti en eller annen buskvekst... Skulle nok hatt en snekker til å fiksa de provisoriske vintertettingene der slik at det kunne blitt lufta normalt igjen sånn det var før... VelVel... ingen vits å kaste bort kroner på slikt nå som en egentlig ønsker å flytte fortest mulig vekk fra denne datostempla og utgåtte bygda... |
| Blåbæra driver å modner nå... hver dag er det en neva mørkeblå godinger klare til å gomles... og i bakgrunnen kan det skimtes tidlig sensommerankomst ved de første utsprugne gule toppene på canadagullrisen... |  |
 |
Å der var samboerne på smågnagerjakt ja... neddi Catalyzatorveien som er så lite trafikert at den snart er like gresskledt og fin som plenen hos "Nabo'n" :))) Hehehe :))) Å sånn var den dagen... |
29.
Juli... Jeg fikk besøk idag :) av en hyggelig dame som tenker på menneskers livsglede og levekår i denne kommunen som står hennes hjerte nær... Vi prata så ivrig at vi helt sikkert hørtes ut som en hel hønsegård selv om vi kun var oss to ved bordet... Jeg fortalte og fortalte og fortalte og vi pratet og pratet og pratet og hun har også opplevd litt av hvert selv og det virket som hun hadde en forståelse som baserte seg mer på erfaring enn på innlærte ord og fagtærmer, og det er nok også derfor hun har valgt å yte sin skjærv til samfunnet ved sitt engajement i levekårsutvalget. Tenk om de som er ansvarlig for vår velferd i kommunens etater og helsevesen kunne være like omtenksomme og interresert i vårt ve og vel og ha forståelsen av likeverd og individualitet som dette mennesket gav meg inntrykk av å være ? da ville verden være et bedre sted i leve :) Jeg sitter med et klart inntrykk at hun ønsker så inderlig å gjøre noe aktivt for å hjelpe, og fremtiden vil kanske bringe hennes ønske i min favør om jeg klarer å holde fokus og hodet over vannet... foreløpig føler jeg meg liksom litt utgått, utslitt, utmattet og tanketom og det er ikke så lett å ta det hele fra starten igjen men vi finner kanske noen nøkler her og der som leder i retning av å bli selvhjulpen istedenfor å få levert mat på døra og gro fast i ensomheten her inne i huttiheitaskogen... denne damen så nok også helt klart hvor feil alt var blitt for meg og at nye tanker måtte vekkes og settes ut i livet :) Og i kveld skal jeg spise havregryn med blåbær og MELK på til kvelds :) fordi den omtenksomme damen kom jo ikke på besøk tomhendt :) |
Catalyzator har vært en liten tur ute i haven med RulleBeina sine og plukket noen blåbær som hun skal ha oppi havregrynkveldsmaten sin med melk på :) |
|
|
| Tilbake til midtre del Juli 2008 |
|
... 
