22. August...
Gularsj er Savnet Savnet Savnet...

Gularsj har nå vært savnet fra garasjen i en hel uke å både Schwart og jeg er i ferd med å bli veldig urolige for hva som har skjedd han. På samme vis som sistgang han var borte så dukket altså den hvite djevelkatten opp her og rundbanket og voldtok mine kastrerte smågutter (den hvite er sjuk i hue ('o') og siden da har Gularsj vært bortevekk... For å si dt mildt så håper jeg noen skyter den hvite drittkatten snart... Forrige gang var han borte noen dager men denne gangen har det gått en hel uke å jeg begynner å bli redd for at Gularsj er tapt og bortkommen totalt :( *snufs*

Håper noen kjenner noen som kanske vet om noen som bor på strekningen mellom Rygge og Larkollen og som har øynene åpne og kan sende en meil om de ser vår kjære Gularsj på vidvanke.

Han er en viril men kastrert hannkatt, litt sky og uvant med samfunn og andre dyr og han mjauer med Bergenskdialekt. Gularsj er microchippet i nakken men har ingen synlige tatoeringer.

22. August...
Catalyzator sitter å venter... å venter... å venter...

Som jeg nevnte i nattens innlegg så savner jeg min gule firbente venn og håper at han vender snuten sin hjemover trygt og i god form snart. Men dagens venting var av en helt annen art...

Som kanske noen av mine lesere har fått med seg så mistet jeg tolmodigheten med å vente på disse inkompetente ergoterapeutene i kommunen her som ennå ikke har innsett at jeg har større sosiale behov enn førti tusen mål med grantrær ('o') så derfor sendte jeg inn en søknad til det lokale NAV-trygdekontor om stønad til innkjøp av en bil som jeg kan få fraktet med meg rullestolen min i slik at jeg kan forsøke å gjennoppta mitt sosiale liv som nå har vært mer eller mindre fraværende i en fire-fem års tid. Jeg fikk noen uker senere beskjed om at søknaden ikke kunne behandles uten først ett møte og dette var det lang ventetid på men idag, endelig, skulle møte foregå pr telefon mellom klokken 12:00 og 14:30.

Jeg hadde vekkeklokken på tidlig slik at jeg skulle være sikret å være i vater og snakkeform og våken i god tid før klokka rundet 12:00 og satt benket klar ved telefonen og gledet meg til endelig å komme igang med noe fornuftig: Veien tilbake til det sosiale liv!

Klokka ble 12:30... 13:00... 13:30... 14:00... 14:30 å en tåre trillet nedover kinnet mitt. Klokka 14:50 lå jeg på sofaen å gråt... ingen telefon... inget møte om min bilsøknad... ingen informasjon... ingenting ('o') absolutt oversett og ignorert og ikke engang verdt å gi beskjed til om hva som skjer... null... så liten verdi er du når du ber systemet om hjelp... de overser deg totalt og du er ikke verdi å gi beskjed til fordi dit liv er som møkk under skoa til saksbehandlerne...

Jeg har ingen ord som forklarer hvordan jeg føler det...

Har også hatt besøk idag av en av damene i levekårsutvalget og pratet litt om diverse problemer jeg opplever i min situasjon, men det ble mest politisk prat og ikke egentlig noe saksmessig fornuftig for min del.... det er trossalt håpløst å ha svar på slike spørsmål som blir stillt på stående (sittende) fot når en får slike besøk å har levd med alt for lite hjelp i årevis.... Men de vet iallfall godt hvem jeg er. Om det skjer noe ? næ.... det tviler jeg på fordi jeg har ikke krefter til å forfølge saker og fremme mine behov lenger.... jeg er oppbrukt.... Jeg kan jo ikke gjøre stort annet enn å vente...

27.August...
Gularsj er hjemme igjen :)

Klokka nærmere To inatt var jeg litt "urolig" og tittet en siste gang utom verandaen før jeg skulle krype under dyna for natten fordi jeg hadde ikke sett snurten av Schwartingen siden den hvite djevelen antastet han ved middagstider... og der hørte jeg en hes rusten lyd som halveis pep, halveis mjauet... GULARSJ !!!

Jeg fikk åpna veranda"døra" i en bråfart, tungvint provisorisk greie, og inn kom lille Gularsj og var desperat på matmorkos og kos og kos og kos og kos .... Hørtes ut som om han hadde gått å mjauet i fjorten dager fordi stemmen var helt sprukken og null MJIAAAOOOO som jeg kjenner sååååå godt. Bare et hest sprukkent mjskrhhuuuu... mjskhuuuushhh... Stakars lille søte Gul men nå er han trygt hjemme i matmors lune veranda igjen og sover trygt på plassen sin oppunder taket over gardinbrettet :)

27.August... Oppdatering om annet...
Endelig ringte telefonen og samtalen med NAV-trygd er gjennomført og min bilsøknad som jeg sendte inn den 5.Juli blir nå oversendt inn i systemet til Hjelpemiddelsentralen og kan endelig bli underlagt behandling osv... etter hva jeg har lest er slik behandlingstid fra 4 til 8 måneder men nå er den iallfall igang. Det tok altså nesten to måneder bare å få den gjennom den lokale trygdemølla for så å bli "godkjent" til videre behandling i systemet. Resultatet får jeg antagelig neste år utpå vårparten engang om jeg er heldig...

29.August... En trett og frustrert Guling...

Hvor lenge sover en hjemkommet Guling efter et alt for stort anntall dager "på rømmen" ? Efter ca et døgns hvile gikk han igang med langvarig vaskeseanse rett før middagstid i går efter å ha spist sin tredje gourmetmatporsjon...

Ved middagstider ble både han og Schwart med over tunet og inn til "Nabo'n" på middag som de bruker å gjøre og da vi skulle hjem igjen så tok vi en catacråssertur omkring i hagen og Gularsj var rask til å sjekke epletrærne for uhumskheter mens Schwart var litt mer sedat i gangen og siktet seg inn på hjemoverveien og sovetid efter middagen... Da jeg var tilbake ved garasjen så lå allerede Schwart oppå hjørnehylla si og voktet døra i påvente av å få middagshvilen sin når jeg og Gularsj var hjemkommet og kunne lukke verandadøren og stenge den store stygge utrygge verdenen ute...

Disse provisoriske verandadørene har nemlig ingen lås eller stengemekanisme så de er kun mulig å sperre trygt fra innsiden med noen klosser og finurlige triks og da kan pusene sove trygt uten besøk av uhumskheter...

Selv med gardiner trukket for og maksimal skygge så stiger temperaturen langt over tredve grader inne på verandaen men Gularsj vil ikke gå ut alene og Schwart holder han med selskap inne i den overopphetede verandaen med stengte provisoriske dører som ikke kan stå oppe å lufte på grunn av "den hvite djevelkatten" og dens terror mot mine to små firbeinte verandasamboere.

Jeg vet faktisk ikke om den hvite er i nærheten men begge pusene viser utrivsel og klaging om jeg setter opp dørene til lufting der ute så det er nok tryggest å følge ordre fra de firbeinte og holde det stengt en tid fremover, det blir billigere også ('o') slipper å fylle matskålene hver gang "den hvite besøkskatten" har voldtattbanka Gul og Schwart og plyndra verandabufeten tom for alt som er spiselig...

Det er trygt å være to... og aller tryggest er det å befinne seg på innsiden av den provisoriske verandadøren selv om det kan bli uuuuutholdelig varmt der når sola steker fra sydvest...

Til motsetning fra fremmede katters viten så har Schwart pønsket ut en snedig måte å gå inn og ut på mellom dørbladene på i verandadøra så selv om det er stengt så er det dog ikke stengt for en velutdannet liten verandabeboer med fire bein :)

30-31. August...
Catalyzator gjennomgår et lynkurs...

Som de fleste leserne mine her i cyber nå har forstått så utspiller det seg et dyptliggende drama i skogen langt uttafor allfarvei og sosialt samfunn hvor Catalyzator og hennes to verandasamboere bor. Det har nå gått så langt at den ene verandasamboeren har blitt garasjesamboer på heltid og nekter å gå ut alene på lufteturer... *sukk*

Han er blid og fornøyd inne, pratemjauer med koselig tonefall og spiser godt men så fort jeg tar han med ut så henger han med hodet og viser tydelig utrivlige tendenser.

Jeg fikk besøk av ei veninde rett før middag igår også og hun hadde med en ny hobby til meg...

Hun gav meg et lite lynkurs i sprettertbruk på blink som hun hang opp på andre siden av gårdsplassen og plukka inn ammunisjon fra tunet... å jeg sikta så godt min energiløse kropp klarte å spenne strikken...

Efterhvert som jeg demonstrerte min manglende treffsikkerhet men at jeg iallfall klarer å skyte på lang avstand så fant min veninde det betimelig å gå en lang tur i skogen med sin firbeinte voffevenn mens jeg skøyt bladene av trærne i nærheten...

VelVel... Sånn går nå dagene å jeg undres på hvordan denne historien ender... men foreløpig er både Gularsj og jeg totalt utslitt og vi nærmest sover omkapp fra dag til dag og selv sånne småting som å legge inn et nydatert innlegg på hjemmesiden kan ta sin tid desverre men jeg holder ut... ennå litt til :)