--- 04. September...
Trette dager i garasjen...

Et "dagbokinnlegg" kun for å vise omverdenen at jeg fremdeles er "oppegående" og ikke har gått fullstendig i vinterdvale ennå... Det er jo trossalt bare tidlig høst ennå :) Men kroppen er desverre i totalt overloadmodus og virker ikke særlig medgjørlig med tanke på å gjøre noe som helst og det går da også hardt utover matinntak og annet av nødvendig karrakter mens kroppseieren teller kvist i en melankolsk kjedsommelighetsrus. Vondtene står i kø og firbeinte samboere med ekstrem ute-fobi gjør ikke saken særlig bedre for en hybelkaninfølsom deffekt kropp...

Fikk et informasjonsbrev fra Nav angående bilsøknaden min og der sto det ca 5 måneders saksbehandlingstid samt at dette også avhang av hvorvidt fastlegen sender inn legeattesten raskt. Fastlegen ja... hun som ennå ikke har klart å hoste opp den legeattesten på filterbriller som hun lovte meg i vinter og som ingen har sett snurten av ennå selv om hun har proklamert i brevs form at den er skrevet... Det er kun de friske som får hjelp, de kan jo sitte på legekontoret med full lønn og ventegarantier å mase til de blir betjent... mens deffekte må vente i det uendelige inntill fanden på flatmark kommer å henter dem...

Mine to klager på avslag på søknad om individuell plan og på rampe til å få rullestolen innenfor lukket dør på verandaen, som jeg søkte på i vinter engang, ser visst heller ikke ut til å bli realitetsbehandlet... inget svar og ingen info og månedene går å går å går... VelVel... dagene går å verden består selv om enkelte tydeligvis ikke noe hjelp får... Jeg må jo innrømme at etter 17 år som uføretrygdet og ennå lengre livserfaring med deffekt kropp og sviktende helsevesen så overasker det meg ikke, ikke i det hele tatt !

08. September...
Interresant artikkel på VG-nett...

Artikkelen i VG kan leses her: VG-NETT-HELSE

Den har sitt utspring i denne artikkelen fra intervijuobjektet som
kan leses i sin helhet her: WWW.HOLST.NO

Da dette handler mye om Norsk helsevesens missbruk av SSRI-medikamenter synes jeg det var svært interresant lesing da dette jo var akkurat hva som skjedde med meg. Jeg har hatt hypotensjonsrelatert CFS siden barnsben av men dette har alikevel vært til "å leve med" og jeg har både hatt næringsvirksomhet samt et hardt arbeidende liv med hester på stallen og et vellstelt småbruk. Da jeg ønsket å etablere meg på et større bruk var jeg i behov av landbrukseksamen for å få konsesjon og denne treårige utdannelsen gjennomførte jeg på ett skoleår i perioden 2000 til 2001. Midt i dette skoleåret fikk jeg desverre ubeskrivelige smerter fra min Morbus Scheuerman deffekte rygg og isjiasjen som vistnok sitter ved en prolaps i femte lendevirvel samt fra nakken hvor jeg også har en prolaps som gir mye vondter og hodepiner og jeg tryglet min fastlege om smertelindrende medikamenter. Han mente dog at jeg "bare hadde fibromyalgi" (uten diagnostisering hos spesialist) og overtalte meg til å innta medikamenter som visstnok hjalp mot dette, tre ulike slag, som jeg i etterttid har forstått at var slike SSRI (jeg er ikke medisinsk utdannet så hvordan kunne jeg vite)

Jeg greide eksamen men ble grusomt "deprimert" på disse medikamentene, som om noen dro ut proppen på meg og tømte min siste rest av energi og livsglede ut i rennesten og det endte med fastlegebytte og bytte og bytte og... siden den gang har jeg vandret til flere fastleger og samme mangel på engajement og null hjelp og nå de siste årene er mitt liv et fengsel i eget hjem uten hjelp hverken fra leger eller hjelpeapparat.

Unektelig ser jeg at dette stemmer godt overens med artikkelen i VG... Bare så synd at jeg ikke har krefter til å fighte mer eller reise noen plass for å få hjelp... men jeg håper uansett i det lengste og så lenge det er liv... er det håp :)

10. September...
Catalyzator ut i tåka...

Etter en lengre periode nesten i fullstendig ro for å forsøke å forberede kroppen på en bitteliten, men akk så nødvendig, rekognoseringstur ut i havgapet så var dagen kommet og med fulladet batteri på bantodostmobilen og benzin som skvulpet brukervennlig på tanken så rullet jeg ut i høst-tåka på tur.

Min Grønne Co-pilot var entusiastisk og i godt humør hele veien å vi trallet samustemt takten med V10'ern og Lars Winnerbäck - Kom
Det var regn... og det var regn... litt opphold :) og så regna det igjen...

Efter en liten klatretur mellom stedbundne masser og rotfaste kaprifolier så kunne jeg skue tilbake mot veien og konstantere at tomta var brukandes og hadde tilåmed et lite sjøgløtt bortest i horisonten mot sydøst :) Velåmerke dersom den gamle reguleringsplanen kan "modifiseres" litt da ('o') den passer ikke helt i forhold til min byggedrøm den der planen demmes men dette overlater jeg til fagpersonell å studere...

Vel... Dett var Dett og en videre sightseing i området avdekket ingen større overaskelser igrunn... tidligere besiktede tomter står/ligger urørt og umerket av tidens tann samt de boliger som var tilsalgs i våres, både nye og gamle, er fremdeles tilsalgs nå og det har tilåmed dukket opp et ennå større utvalg av slike halvferdigbygde rullestolUvennelige bolibyggninger både med og uten carport... uhu... her går det ikke akkurat fort unna så jeg har forhåpentligvis god tid og håper inderlig at tiden favner i min favør... :)

14. September...
Catalyzator har tanker utenfor...

Catalyzator skrev dette for litt over ett år siden. Og hun hadde denganget et inderlig håp om å klare å endre sin svarte skjebne å flytte til bedre egnede omgivelser... men situasjonen er uendret... eller rettere sagt: Catalyzator er blitt dårligere mens tiden har gått og hjelpen har uteblitt og situasjonen er nå ennå værre enn den var for ett år siden og Catalyzator er i ferd med å miste troen på at det lar seg gjøre å endre situasjonen... Dagene går og det er stadig oftere at Catalyzator våkner med tristhetens sorgtunge ønske om å slippe å våkne mer... livet er ikke mer verdt å leve... det er kun redselen for å dø som holder pusten igang i Catalyzator... gnisten er der ikke mer...

Det er ikke første gangen Catalyzator har forsøkt å endre livssituasjon å misslykkedes... forsøkene har vært mange og med noen års mellomrom har alle planer, ønsker og drømmer falt i grus på grunn av sviket fra kroppens deffekter som hastigt løper fortere enn Catalyzator klarer å virkeligjøre de planer som kunne hindret deffektenes virkning i hennes liv...

Catalyzator angrer på at hun ikke ble narkoman eller alkoholiker dengang hun ennå hadde krefter til å nå ut i det samfunnet som tilbyr disse livsfluktens remedier... i sitt neste liv vil Catalyzator nekte å bli født... dersom hun tvinges ut i verdensamfunnet på ny vil hun ende det allerede i starten... holde pusten eller nekte å åpne øynene... hun vil ikke oppleve denne verden en gang til... en verden av kapitalistisk jævelskap hvor egoistene råder og heksedoktorene kun bistår de som smiler vakkert og har kapitalismens frekkhet som medhjelpere... denne verdenen er dødens ansikt... en verden hvor kun de vellykkede idoler og makteliten får hjelp når behovet melder seg... en verden uten rett ferd ! Catalyzator undres på hvor lenge verden vil la seg bedra av sine egne løgner... Catalyzator håper verden sluker seg selv i sin grådighet å forsvinner inn i evigheten...