Behovet for egen egnet bil for rullestoltransport.
Da undertegnede efter flere år med forsøk på å få hjelp i 2007 fikk utlevert fra hjelpemiddelsentralen en elektrisk rullestol av typen Medema minicrosser for å kunne "gå tur" og nyte natur og friluftsliv var dette et enorm steg i retning av å finne "veien tilbake til livet" og det tok ei heller mange dagene før ulike fornuftige og ufornuftige bruksområder ble testet. Et av de områdene som i flere år var neglijert av undertegnede var foreksempel klipping av hekk og kvistrydding langs veien inn mot bostedet hvorpå det var en enorm overraskelse for undertegnede at dette faktisk var et arbeid som kunne gjennopptas fra sittende stilling. Kreftene efter mangfoldiger år med stillesitting var selvfølgelig ikke store og resultatet ble skremmende smertefullt men opplevelsen av faktisk igjen å kunne bruke styrken i kroppen, så lenge den ble utført fra sittende stilling velåmerke, var ubeskrivelig possitiv. Sorgen over at fremkommeligheten i naturen i nærliggende arealer var håpløs med rullestolen ble overskygget av hvilke muligheter dette frembrang i sammenheng med samfunn og sosialt liv. Undertegnede begynte umiddelbart å planlegge å gjennoppta både sin sosiale tilhørlighet og deltagelse i samfunn og normalt liv igjen. Men veien dit skulle vise seg å være vanskelig/umulig, det var lite gehør for dette fra ergoterapien og de som skulle veilede og hjelpe til dette og undertegnede fikk avslag på både Individuell Plan og andre hjelpemiddler som kunne bidratt til en slik tilbakeføring til livet. Ergoterapeuter la til rette for at en lokal matbutikk kunne frakte mat efter telefonbestilling istedenfor at undertegnede selv ble fraktet til butikk osv. Undertegnede har i mangfoldiger år hatt problemer med å gå/stå og dette var nå så ille blitt at selv det å få handlet mat ble en umulighet uten å få hjelp. Undertegnede hadde mang en gang mått snu ved parkeringsplassen på butikk fordi det var fullt av biler og avstand fra nærmeste parkering ble for stor, et problem som undertegnede i årevis hadde ringt kommunen og forespurt om hjelp til ved foreksempel å kunne bruke slikt parkeringskort. I 2008 fikk en ukjent "engel" i kommunen nyss om dette problemet og det tok tre dager fra søknad var innsendt på meil til undertegnede mottok slikt Parkeringskort for handikappede, den samme "engelen" hjalp også undertegnede med å få søkt på TT-kort som en sikkerhetsmargin i påvente av bedre løsninger og straks falt det ned i postkassen et slikt TT-kort med høyeste sats rullestolsbruker også, men desverre skulle det vise seg å ikke være så enkelt med resten av behovene for å bli selvhjulpen i livet. Undertegnede hadde i disse årene uten hjelpemidler blitt så redusert og ytterligere svak av stadig overbelastninger og mangel på hjelp/tilrettelegging at dette parkeringskortet kun ble til hjelp når undertegnedes mor, som går ved hjelp av rullator, kunne gjøre nødvendige ærend for undertegnede mens undertegnede var sjåfør og kunne kjøre henne helt inn til dørterskler på butikker etc. Undertegnede fant det derfor betimelig å søke på bil for egen hånd da hverken ergoterapeuter eller andre så ut til å bidra i noen retning for at undertegnede skulle få mulighet til å gjennoppta sosialt liv og samfunnstilhørlighet. Undertegnede har i sitt liv hatt en mengder med ulike biler både på grunn av yrke og bosted men også i forbindelse med sin livslange hobby og lidenskap som er amerikanske motoriserte doninger. Bruk av disse bilene til også å dekke eventuelle private ærend i sammenheng med både mathandling, ferieturer, vennebesøk og annet har aldri bydd på noe direkte stort problem da undertegnede var relativt sterk motorisk på egne ben og kunne både gå, sykle, svømme og bruke hest for den saks skyld om det var nødvendig. På hjemstedet var faktisk årer, robåt, det vanlige fremkomstmiddel når undertegnede skulle på butikken for å proviantere men selv dette hadde aldri vært noe problem. Inntill behovet for rullestol viste seg å bli påtrengende... og der står nå saken i stampe.

Undertegnede har fremdeles robåten og en av hobby/gårdsbilene igjen i sitt eie samt traktorgressklipper men disse har ingen utrustning eller egnethet til å frakte rullestol desverre og undertegnede har for en del år siden solgt personbilen som vel uansett heller ikke hadde vært egnet idag efter hva undertegnede kan forstå og i fjor ble også motorsykkelen solgt da denne ikke lenger kunne nyttes til det den var innkjøpt til, nettopp privatkjøring, handle mat, besøke venner, ferie og fritid samt annet vanlig transportmessig som også krevde at undertegnede kunne bevege seg relativt uanstrengt på sine egne bein i oppreist stilling. Undertegnede vil også få tillegge at ergoterapeuter og bilombygginsfirma har vært konsultert et utall ganger men uten noe nyttig resultat. Bilombyggingsfirma vurderte montering av rustfri løfteanordning/liftlem med beskyttelseskasse på lastebilen men dette ville isåfall hindre den bruken den er kjøpt for og beregnet til samt at det ville bli store problemer ved regn/snø da dette er et åpent lasteplan og ikke kasse på den og derfor var dette ganske uakseptabelt samt at ergoterapeuter har ikke tilrettelagt for å søke på slikt evventuellt avmonterbart utstyr. Undertegnede fikk utlevert fra hjelpemiddelsentralen slike transportskinner til rullestolen men det har desverre ikke latt seg gjøre og få hverken festeanordninger eller beskyttelsesanordning mot regn og snø på planet av lastebilen og den har dessuten også over 90 cm høyt plangulv som også vanskeligjør en slik bruk. Derimot har disse transportskinnene vært kjærkomne da det nå er mulig å få rullestolen inn under tak på verandaen utenfor garasjen hvor undertegnede bor slik at den slipper å stå inne i stallen på andre siden av tunet hvor den sto i nesten hele fjor vinter uten at undertegnede kunne bruke den særlig ofte, nå derimot er den i så og si daglig bruk.

Undertegnede ber om forståelse for disse lange "avhandlingene" i tillegg til anken/klagen men føler vel at det er behov for disse forklaringene for at saksbehandler skal få full innsikt i hva saken gjelder og ikke ta avgjørelser bassert på antagelser. Undertegnede håper med dette å bli tilkjennegitt et liv utenfor bopel og at det vil åpne seg en mulighet for å gjennoppta både sosialt liv, samfunnstilhørlighet og ikke minst et selvrådende verdig liv.

Det tas videre forbehold om tillegg til anken/klagen.
Det beklages også at anken må innsendes via meil men undertegnede har ikke tilgang til transport.

MVH: *Catalyzator*