01. Mars...
Catalyzator oppsummerer noen detaljer...

For fjorten dager siden hadde jeg besøk av en journalist som ville ha en samtale med meg om en del problemer jeg sliter med kontra kommunen jeg bor i og NAV's manglende tilrettelegging av hjelpetiltak og hjelpemiddler i min deffekte hverdag. Han var en svært sympatisk journalist med god tid og rask kulepenn over notatblokka i tillegg til at han også trakterte fotografiapparatet efter alle kunstens regler og virket som et menneske med forståelse for andre sine problemer. På grunn av at jeg mangler tilrettelegging og hjelp til å få postlevering og aviser så visste jeg jo allerede da at jeg antageligvis ikke fikk lest resultatet av journalistens notater på en stund men han forsikret meg iallfall om at han skulle poste en utgave til meg slik at den kom trygt frem og jeg skulle slippe å ringe avisen for å bestille en slik og han noterte flittig nødvendige data til dette bruk.

Avisen uteble... kanske ikke noen *bombe" i mitt liv at ting ikke blir som forventet men alikevel en understreking av nettopp et av mine store problemer pr idag at selv den minste lille bagatell hvor jeg stoler på en lovnad som blir brutt og dette er svært tungt å oppleve når man på mange måter er maktesløs i å ordne små og store ting på egenhånd i tide og utide. Jeg fikk endelig post for de siste fjorten dagene i går den 28.Februar og der var selvfølgelig ingen avis... Med store bestrebelser som vanlige friske mennesker anser for daglige bagateller og selvfølgeligheter så klarte jeg iallfall å få lånt en slik fjoten dager gammel avisutgave slik at jeg med selvsyn iallfall kunne lese gjennom og se resultatet av den hyggelige samtalen med journalisten.

BILDET: På Torsdag (26.Februar) mens jeg var sengeliggende, kom forresten en kommunalt utskremt traktor hit igjen, etter at "Nabo'n" hadde ringt etter hjelp en uke tidligere, og brøytet unna litt snø både veien hitover og snuplass (1km blindvei) og jeg måtte med noen halsbrekkende bestrebelser spa meg ut av garasjedøra og endelig kunne jeg komme ut med den ene rullestoldingsen (som ikke har vinterhjul for den saks skyld) og da benyttet jeg anledningen til å sitte å spa vekk litt av det mest kritiske den kommunale brøyteren hadde lagt igjen foran døra mi og bak bilen til "Nabo'n" ... min egen bantodostmobil kan jeg nok bare glemme å få ut på grunn av snøfonner og fastfrossne rullestolskinner som sperrer utkjøringa foran garasjen... men nå har iallfall "Nabo'n" kjørbar bil igjen etter at jeg fikk spadd vekk de værste brøyteskavlene og litt av snøfonna...

BILDET: Nå er "naboen's" bil snart mulig å få ut efter kommunens grovbrøyting og min rullestolspaing men det koster å gjøre slikt når en har en slik deffekt kropp desverre og dessuten har jeg jo vedtak fra kommunen på personlig assistent som skulle kunne gjort denne jobben for meg... kommunens eget snøryddingsmannskap tar jo ikke slike jobber i oppdrag fra sin egen kommunes korridoretater... "Nabo'n" derimot hun kommer seg ikke ut fordi det er en ca 20-30 meter lang ubrøyta vei fra "snuplassen" og ned til døra hennes og snødybden med flere ulike skareskikt er høy og hun klarer ikke å vaggle seg ut gjennom snøen derfra og opp til bilen sin uten rullatoren. Da hun ringte kommunen å ba om mer hjelp var svaret: NEI slikt kan du ikke få hjelp til! Ring til Den lille hjelperen, et firma som tar slike oppdrag for full "manpowerpriser" ... men da hun ringte til det oppgitte firmaet var svaret at de ikke hadde tid til mer enn sine faste kunder... *sukk* min "Nabo" er altså fremdeles innesnødd men bilen hennes er iallfall kjørbar...

Skuffelsen uteblev desverre ikke... såvidt jeg rakk å notere meg i en rask gjennomlesing var påstander lagt i min munn uten forklaringer i bakgrunnsinformasjon og derav ble fremsatt som om jeg skulle ha påstått ting på en helt annen måte enn jeg faktisk mener det og slikt er trist. Jeg misstenker også at sitatet fra kommunalsjefen kan ha blitt vridd på fordi jeg har store problemer med å akseptere at hun står å lyver rett ut i avisen med sine uttalelser. Her hadde jeg endelig en mulighet til å bli hørt om mine problemer og tanker omkring uføre menneskers streven på å bli respektert og så blir det journalistiske fremspillet av en helt annen art enn mine tanker og ord var talt. Jeg hadde også planer om å referere dette avisinnlegget så fort jeg hadde avisen her og å skrive om det på min hjemmeside og utdype den videre problematikken som hele denne saken gjelder både av interesse for en del av mine lesere men kanske ennå mer av interesse for likesinnede uføre mennesker som også sliter med de samme problemene og kan ha nytte av å lese om dette. Det pågår stadig debatter både i media og politisk om nettopp slike saker og da er det desto viktigere å ikke "kaste pærler for svin" i den store samenhengen. Det er faktisk ikke bare meg dette gjelder men mange menesker landet rundt som blir offer for salderingsposter og overfladiske saksbehandlere og avslagsvedtak de ikke har krefter til å sloss mot kombinert med sykemeldte saksbehandlere (hvor mange ulike saksbehandlere er det forresten mulig å ha innen en kommunes etat ? jo... iallfall flere enn jeg klarer å holde styr på) som ikke holder orden på saksmapper og søknader og dersom jeg skal detaljbeskrive min egen sak er det unektelig fare for at tårene kortslutter tastaturet og min manglende habilitet i egen sak gjør at følelsene tar overhånd og psyken har ikke lenger krefter til å beherske en slik situasjon hvor jeg må gå i detalj og beskrive hvordan jeg har det. Mine problemstillinger er både av ny og gammel dato og kan spores hele veien tilbake til barndommen hvor både lærere og foreldre svikter i å se hva som er galt og "barnet" blir stadig mer tråkket på og ender som duknakket mobbeoffer for til sist å resignere i en fengselstilværelse med eneste mål å bruke sine siste krefter på å forsøke å bli respektert som menneske og få lov til å leve et nogenlunde normalt liv.

Jeg trenger en talsmann... advokater jeg har rådført meg hos sier nei til slike oppdrag fordi de vil kun ta saker som gjelder erstatningkrav av økonomisk art osv... i mangfoldige år har jeg forsøkt å finne et menneske som har tid og villighet til å se min side av saken og gjøre seg kjent med alle detaljer som er nødvendige, ikke for å kreve erstatninger eller oppreisning men for å nå frem til å få orden på problemene og å bidra til å endre det fatale livet jeg lever hvor det eneste lyspunktet er at "så lenge det er liv... er det håp" ... et slikt innholdsløst liv tar drepen på både kropp og sjel og ventetiden fylles med drømmer om samfunn i harmoni med venner og mennesker med mye godhet for hverandre. Det er en mental overlevelsesstrategi å tenke på en slik bedre verden... Et samfunn hvor man får lov til å være til nytte og hvor selv en bitteliten gest fra en ustø hånd er like verdifull som femhundre statlige milliarder på bok. Hvor både ditt og mitt annsikt smiler fordi vi føler oss verdifulle i helheten av samfunnet på tross av menneskelige deffekter og ulikheter og hvor vi alle deler hverandres byrder og gleder med samme innlevelse, et samfunn hvor du ikke blir utstøtt og kastet på søppladynga bare fordi du ikke er helt A4...

La meg bare avsluttningsvis få tilføye at jeg har brøytet og spadd snø alene på disse to tunene siden jeg lærte å kjøre min fars "parktraktor" i 10-12årsalderen og dette ble min store lidenskap. Vi hadde større gårdsplasser her om vinteren enn vi faktisk hadde om sommeren da gressplenen kom til sin rett med samme sjåfør bak rattet på nevnte parktraktor... Hva hadde en mann produsert barn for ? om ikke for å gjøre nytte for seg ? og dessuten hadde den lille datteren en ubeskrivelig dilla på motoriserte objekter allerede i ung alder og parkannleggslignende arealer var også hennes lidenskap så her klaffet faderens plan med barnets ønsker perfekt :) Men efter at min kropp sa stopp og den gode gamle parktraktoren ble utslitt og jeg kjøpte en ny etter råd fra selger osv så fungerte ikke lenger hverken det ene eller andre og hjelpen en ble fortalt at en skulle få har uteblitt i samtlige innstanser eller en har blitt lurt av lykkejegere og overtalende selgere av maskinutstyr som ikke fungerer i praksis til det de er innkjøpt for... *sukk* er det da rart at en blir en smule oppgitt over å måtte krype og tigge å be for enhver minste hjelp og når en på toppen får en slik kvalitativt udugelig hjelp så ønsker en heller å slippe... det føles som om det understrekes gang på gang på gang: "DU ER EN DRITT UNDER SKOA VÅRE OG DU ER IKKE VERDIG VÅRT ARBEID OG VÅR KVALITETSTID SOM VI BLIR LØNNET FOR MED KOMMUNALE OG STATLIGE KRONER" .

Jeg går tilbake til min profesjon som Autodidakt utopiforsker og leverer min oppsigelse snarest mulig ! ... jeg må bare ha litt hjelp først *sukk*

BILDET: Brøytemannen fra kommunen brøytet kun veien i sin ytterst smaleste form istedenfor å gjøre en kvalitativ god jobb slik Holger tildels gjorde forrige gang (hvem som kjørte brøyten nå vet jeg ikke), og han flyttet den dessuten litt nærmere stallen enn normale tillstander tilsier, antagelig fordi han ikke gadd å starte fresen som hang bakpå traktoren for å fjerne takraset av snø som nå pryder en del av veibredden og vestveggen på garasjen jeg bor i... den samme vestveggen hvor NAV-hjelpemiddelsentralen ønsker å montere en slik lang fastmontert rullsetolrampe i tilknyttning til sommerdøra inn på verandaen... Brøytemannen var dessuten så elskverdig å legge igjen to digre brøyteskjær med snøskavler foran døra inn i stallen hvor vannforsyningen min og sikringskapene er så jeg håper for min egen del at ikke det skjer noe med vannet og elskapet nå før været blir varmere og det tiner igjen...

03. Mars...
Catalyzator i tåka...

Det var ekstremt tungt å kravle seg opp fra horisontalen i dag og da jeg titta ut så jeg at tåka lå som et tjukt teppe innover skogen og humøret steg litt... Selv om kroppen missliker sånne værskifter stærkt så blir humøret alltid bedre når jeg vet det er mildvær og at det nærmer seg mer vårlige temperaturer. Jeg følte meg nesten som en "ungfole" da jeg med knirkende ledd, kjink i nakken og svimmel som en karrusell klatret opp på krakken i gangen for å skue ut og knipse et "vårbilde" av smeltende hvit guffe i sydlig retning :)

Fristelsen ble for stor å jeg gjorde en bitteliten utflukt med CataCråssern i tåka litt lengre ut på dagen. På bildet sees det samme vinduet i gangen som jeg klatret opp på den berømte krakken på for å knipse bildene ovenfor her. Snøskavlene som foreløpig har sklidd ned fra taket når snart helt opp til vinduskarmen og det er fremdeles store mengder igjen der oppe...

Det er forøvrig langsmed den samme veggen som Nav-Hjelpemiddelsentralen vil montere rullestolrampe og dør inn til verandaen... bare for å nevne det liksom ('o') *smartinger*

Å sånn ser det ut på litt avstand... Det er brøytet veien mellom tunene og snuplass så jeg kan bevege meg litt med CataCråssern nesten helt ned i skogen til "Nabo'n" men de siste 20-30 meterne er ikke hverken brøyta eller måket for fremkommelighet så her måtte jeg snu og kjøre hjem igjen og bortover veien er snøslapsen for dyp så den turen klarer ikke CataCråssern uten fraktehjelp...

"Nabo'n" hadde forresten besøk av et barnebarn for noen dager siden og han skyffla visst litt snø (sa hun iallfall) men langt fra slik at hun kommer ut med rullatoren sin og senest idag hadde hun et tominuttsbesøk av sin sønn men han hadde visst heller ikke tid til å hjelpe henne... JaJa... sånn går dagene her i nabolaget og vi kan vel forsåvidt nesten sies å være innesnødd ennå både "Nabo'n" og jeg men bilene er iallfall kjørbare begge to, JEPP tilåmed min BantoDostMobil fordi nå har det smelta såpass at jeg kan klare å løfte vekk rullestolskinnene å brumme ut på tur med bilen, må bare ha noe å frakte rullestolen med først *sukk*...

Men nå er jeg uansett glad og i godt humør for nå smelter den hvite guffa der ute og det betyr at våren kommer... SNART :)

07. Mars...
Catalyzator titter ut på mer hvitt...

Det er ikke stort nytt å fortelle fra garasjen i skogen annet enn at den snøen som har ramlet ned fra taket og issolert veggene rundt omkring garasjens bebodde hule nå får ytterligere tillskudd ovenfra av stadig mere hvit guffe...

Å inni garasjen i skogen strekker to pelsdotter seg langflate på gølvet og nyter dagene i trygg forvissning om at det hvite guffet der ute blir bortevekk en vakker dag...

å sånn går dagene ... og nettene for den saks skyld om noen lurte...

12. Mars...
Catalyzator venter på neste avsnitt...

Det er fremdeles intet nytt å fortelle fra det garasjianske hjem i skogen. Det er kun venting... Nå er det straks 18 års jubileum (i April) i venting... ventingen har med ujevne mellomrom vert avbrutt av inntens og opptimistisk planlegging, nye ideer og utvikling av mulige drømmer som uten unntak har resultert i snubbling og tap med null eller svært dårlig resultat i den ventendes favør. Timene snirkler seg forbi den ventende mens dagene blir borte i en grå tåkedis mens det lander ennå mere hvitt pulver over en vinterfrossen natur der ute. Denne ventingen føles som en svart død...

...byggedrømmen blir en planlegging av bærehåndtak, skal de være i tre ? eller messing ? vil de ha hvitmalt finér av billigste slag eller er mahogni deres ønske for ferden ? har de skrevet testament og ordnet med billett til ønsket etasje ? føler de dem riktig vel bevart ('o') ?

Årene går veldig fort... og nå har ennå et avslag nådd postkassen. Avslag på grunnstønad til bil. Begrunnelsen for avslaget var virkelig fiffi... Avstand til buss og matbutikker osv er så stor (over 5 km i snitt) at enhver som bor slik til, med så store avstander som jeg har, vil ha behov for bil i forhold til dagens samfunn og derfor ses intet fordyrende ved et bilbehov i min situasjon og søknaden ble således avslått. Det var jo omtrent samme forklaringen som ble lagt til grunn da jeg mottok avslaget på bil også... Det faktum at det er min sykdomsituasjon og behovet for rullestol og å medbringe rullestolen som gjør meg i behov av bilen jeg søkte på har de totalt sett bort ifra og dette får meg til å undre over følgende: Bostedslokalisert diskriminering ? Bostedslokalisert behovsprøving ? Bostedslokalisert negligjering ? Bostedslokalisert... ? *sukk* dersom du altså ikke bor der de andre bor og ikke klarer å flytte fordi du mangler friske menneskers økonomi og krefter og vennehjelp/familie osv så får du altså heller ingen hjelp fra systemet...

15. Mars...
Catalyzator skuer mot et hvitt sørpete landskap...

Det har begynt å smelte voldsomt ute i alt det hvite og håpet om å se verden i farger igjen lysner for hver dag som går. Dog er et utall nye avslag mottatt og understreker med all form for tydelighet at samfunnet der ute ikke ønsker at Catalyzator skal delta eller ha noen glede av dets eksistens. Historien gjenntar seg på en brutal måte og Catalyzator har hverken krefter, makt, kunnskap eller hjelp til å overprøve slike juridiske termer som de bestemmende myndigheter slår i fleisen på henne. Slik var det da Catalyzator ønsket å fortsette i jobben sin i 1991-92 men ble avslått nødvendig hjelp... slik var det da Catalyzator ønsket rehabilitering i 1994-95 men ble uføretrygdet uten å bli hørt... slik var det i 2000-01 da Catalyzator for egen maskin klarte å gjennomføre treårig videregående på ti måneder men fikk avslag på attføring to uker før eksamen... Og slik er det nå atter igjen når Catalyzator ønsker å greie sitt daglige liv for egen motor men får avslag på avslag på avslag og det liksom kan leses mellom linjene at hun er møkk under skosålene hos saksbehandlerne og det eneste de er villig til å gi henne er en dose blåsyre...

BILDET: Fra kontorglugga mot nord kan veien bortover i skogen skimtes å komme tilsyne nå som snøen smelter...

BILDET: Opp på krakken i gangen... opp med hytteglugga... ut med en lang arm og knipse bilde av snøen som smelter...

Catalyzator må nok bare innse at det går nok ikke å drømme om håp lenger... det går bare nedover... psyken blir ødelagt av å måtte tryggle og be... mentalt blir hun knust av de utallige nederlagene hver gang hun tror på et håp i det fjerne... og uten mat og drikke... duger som kjent ingen og ennå mindre den som ser levende mennesker kun hvert halvår...

Når man har deffekter og sykdom og ikke klarer daglilivet med det påfølgende at daglilivets mangler tilåmed svekker helsen ytterligere så ernok resultatet gitt av seg selv og Catalyzator må velge om hun ønsker å fortsette kampen og derav bruke opp kroppens krefter... eller begrave kamplysten og gå til grunne i vansmekting...

Det er nå snart 800 arbeidstimer siden vedtakene om nødvendig hjelp for å greie daglilivet ble gjort og ingen timer er kommet Catalyzator tilgode... 800 timer vansmekting fordelt utover ca 3 års håp om et liv i det fjerne... ytterligere tre år med venting og null null null... grått null og ennå mer grått null...

I 2006 fikk Catalyzator et fyldig brev fra Helseminister Brustad sitt kontor med innføring i diverse hjelpetiltak hun hadde krav på... på nyåret 2009 fikk hun igjen samme ordlyden i et brev fr Helseminister Bjarne Haakon Hanssens kontor... ingen av disse brevene gir Catalyzator noen reell hjelp i daglilivet... kun paragrafer og regler som uansett blir negligjert av kommunens saksbehandlere... Catalyzator er vergeløs mot disse maktgigantiske kjempene som ikke er interresert i at hun skal få leve...

BILDET: Noen timer senere utpå ettermiddagen idag var snøsmeltingen et vakkert syn i nydelig vårsol...